De 7 beste underverdener i verdensmytologier

Hvor dør sjelen når kroppen stiger fra jorden

Hver kultur som noen gang har bygget et tempel eller risset en grotte, har skapt sin egen underverden. Det var ikke bare et sted hvor døden skjedde — det var et sted hvor livet fortsatte, transformerte, eller straff ble utmålt. Greskerne tegnet Tartaros, hvor titanene knyttet seg til steiner. Egypterne tegnet Duat, en gang gjennom tolv porter hvor sjelen møtte både guder og monstere. Aztekerne forestilte seg Mictlan som en nedtelling, lag etter lag av prøvelser. Nordboerne så Niflheim, og hindu-tradisjonen tegnet Yama's sal hvor sjelen avlegger regnskap. Hver kultur brukte underverdenen som en speil: de tegnet ikke bare verden under jorda, de tegnet menneskets sjel.

Underverdenen var ikke oppfunnet fordi mennesker var morbide. Den ble oppfunnet fordi mennesker måtte forstå døden. Hver gang en baby døde, hver gang en helt ikke kom hjem fra krigen, måtte noen forklare hvor han eller hun var. Var det på et bedre sted? Et verre? En annen reise? Over generasjoner kristalliserte disse forklaringene til mytologi. Og når man leser de mytologiene i dag, leser man egentlig menneskehetens tidligste tanker om det han frykter mest: at det hele skulle være over. Underverdenen var måten menneskene fant på for å tro at døden ikke var slutten — bare en endring av form.

Hades og den greske Underverden: Demokrati blant de døde

Hades var ikke en djevelen — det var en byråkrat med høflig, kjedelig makt. Hver sjel som døde, måtte krysses over elven Styx av båtmannen Charon. De som hadde penger til å betale Charons takst, kom over; de som ikke hadde det, var strandet på strandkanten i tidløshet. Så drakk sjelene av Lethe-elven og glemte hele sitt tidligere liv. De steg ned i Underverdenens sal og ble klassifisert som gode eller onde av tre dommere: Minos, Aeacus og Rhadamanthys. De gode sjelene fikk Elysium, en evig idyll hvor hjeltene holdt fester og minnet var bevart som honning i bernstein. De onde fikk Tartaros, hvor de ble plaget med demoner, eller Asphodel Meadows, hvor mennesker som ikke var så onde de fortjente Tartaros, men heller ikke så gode som Elysium — vandret rundt i evighet.

Hva som gjør den greske Underverden bemerkelsesverdig, er at den var så menneskelig ordnet. Det var regler. Det var begrunnelse. En sjel kunne forstå hvorfor hun ble tildelt sitt evige hjem — det var ikke vilkårlig guding, men noe nær rettferdighet. For en gresk mann som ventet på å dø, kunne dette faktisk være betryggende. Han visste hva som forventet ham. Underverden var ikke kaotisk; det var juridisk. Det reflekterte gresk frykt for uorden langt mer enn gresk frykt for døden selv. Denne ordenen ga håp: hvis du levde rett, fikk du også evigt fred.

Mictlan: Aztekernes underverdenen av prøvelser og forflyttelse

Aztekernes Mictlan er så langt fra helvete som mulig, og likevel er det dypt dystopisk. Den som døde, måtte ikke straffes — de måtte overleve. Mictlan hadde ni lag, hver med sin egen rædsler. I det første laget møtte den døde den store, vide ørken. I det andre måtte den døde krysse et berg hvor vinden var så skarp som obsidian. I det tredje skulle den døde gjennom en snøstorm. Hver lag testet sjelen på en annen måte, og hver sjel som overlevet, kom saktere fram til sjette lag hvor den måtte møte Mictlantecuhtli, dødsguden selv. Først etter å ha møtt ham, og gitt ham en gåve, kunne sjelen endelig hvile.

Mictlan var ikke en straff for onde mennesker — det var det samme stedet for alle som døde en naturlig død. En krieger, en bonde, et barn: alle gjorde samme reise. Det gjorde Mictlan mindre et speilbilde av samfunnet over, og mer en likestilling i kaos. Bare den som døde i krig eller som offer, fikk en raskere ferd til paradiset. Dette avslørte noe dypt om aztekisk kultur: de fryktet ikke døden som sådan, de fryktet det verre — å være glemt. Den som gikk gjennom Mictlan's lag og møtte guden og levde videre i minnet hans, var ikke helt borte. Han eller hun var ennå til — bare i en annen form.

Yama og hinduismens dom etter levd liv

Yama var dødsguden i hinduismen, men han var ikke ond — han var nøytral som en dommer. Hans rike lå langt under jordoverflaten, i sørlig retning, og der satt han og skrev ned hvert menneskes gjerninger mens det levde. Når sjelen kom til ham, kunne Yama bare si: Dette gjorde du. Så fant sjelen sitt passende sted i tilværelsen etterpå — enten i Naraka, et område med lidelse tilsvarende det negative karmaet, eller i Svarga, et område med lyst tilsvarende det positive karmaet. Ingenting ble donert eller møkt; bare avspilt av selvsamme forråd man hadde bygget opp. Den moralske logikken var perfekt og uforgjengelig.

Hinduismens underverdenen var ikke et endeligt sted — det var en stasjon. En sjel kunne ikke bli i Yama's rike for evighet. Etter at den hadde erfart konsekvensen av sine gjerninger, ville den bli gjenfødt, igjen og igjen, helt til den hadde oppnådd moksha — frigjøring fra syklusen selv. Det gjorde underverdenen langt mindre fryktelig enn det andre religioner skulle tegne den. En hindu visste at selv hvis hun endte i Naraka, var det ikke evighet — det var læring. Det gjorde underverdenen til en slags selvleiende skole, hvor universets lovmessighet var lærer. I stedet for straff var det progresjon.

Underverdenen rundt verden

Over 20 større sivilisasjoner har dokumentert sine egne underverdener. De fleste deler samme struktur: et sted under jorden, mørkere og varmere enn det over, styrt av en dødsgud eller gruppe av dommere, befolket av sjeler som venter på neste ferd. Men hver kultur snudde glasset litt annerledes.

Duat: Egyptens langsparte reise gjennom tolv porter

Duat var ikke bare en plass — det var en bok. Den egyptiske Dødeboken, eller Kjemenu, var faktisk en manual for den dødes reise. Den døde måtte krysse fjorten porter, hver med sitt navn og sin vakt. På hver port måtte den døde si de riktige ordene — ikke en besvergelse eller en bønn, men en nøyaktig gjentakelse av magisk formular. Hvis den døde glømte en eneste ord, ble hun fanget på stedet, for alltid, og var ikke lenger dødt — hun var fanget i tidløshet. Duat krevde perfeksjon eller ingenting.

I det siste kammerets hjerte satt Osiris, og ved siden av ham Anubis. Der lå en stor balanse. På den ene siden av balansen lå hjertene til den døde. På den andre siden lå fjæren av Maat — sannheten, rettferdigheten, og orden. Hvis hjertene veide like mye som fjæren, hadde den døde levd rettferdig. Hvis hjertene var tyngre — det vil si fylt med synd — så åt Ammit, «Spiser av Hjertene», dem. Og så hørte sjelen opp å eksistere. Duat var ikke straff — det var testing. Testing uten appell, uten mulighet for forhandling, og det krevde at du husket hvert eneste ord fra manualen.

Niflheim og nordboernes isøde i verden's senter

Nordboerne så verden annerledes. I sentrum lå Yggdrasil, verdenstre, og av røttene hans vokste tre verdener. Niflheim, isøden, var en av dem. Der falt snøen fra alle retninger. Der falt regnen fra alle retninger. Der lå Hvergelmir, kilden til alle elver, og ved siden av lå Nidhögg, ormen som gnagde på røttene til verden. I Niflheim var det ikke bare døde mennesker — det var ørker. Det var en kosmisk tilstand, like mye som et sted. Når en nordmann døde en naturlig død, kom han eller hun til Hel, helvetes like datterskap, styrt av halvgudinnen Hel. Men når en krieger døde i kampen, kom han til Valhall — krigernes paradis — hvor Odin selv holdt de største fester.

Niflheim var ikke det samme som Hel eller Valhall. Niflheim var hvor det hele begynte, før verden ble formet. Det var ikke straff eller belønning — det var utgangspunktet, det primitive, det før kultur selv. For en nordmann som fryktet mest det å miste orden og samfunn, var Niflheim en slags dødeligste tanke: å være alene i det tomme før all betydning ble til. At han eller hun kunne havne der, hvis ikke hans eller hennes blodslikt fortsatte hans minne, var en tanke som holdt samfunnene tett og klanene samlet. Underverdenen var således en moralsk maskin som sikret sosial kontinuitet.

Diyu: Kinas dybde hvor tid går annerledes

I kinesisk mytologi er Diyu ikke bare en plass å bli straffet. Det er en full by — det er som Chang'an eller Beijing, men under jorden, styrt av Yanluo Wang, dødsguden, og befolket av både sjeler og demoner. De sjeler som har begått store synder, sendes til en av tolv eller femten steder med straff, hvor de blir plaget av demoner som hakker på dem, brenner dem, eller demper dem. Men ikke for evighet. Kinesisk buddhisme lærer at selv Diyu er transitionallt. En sjel kan være der i tusen år etter sin beregning. Da er det tiden til gjenføding igjen, hvis karmaet er blitt bedre.

Det som gjør Diyu så særegen, er det dybde sosiale systemet. Yanluo Wang dommer ikke alene. Han har dommere under seg, som har dommere under dem. En sjel blir forhørt, hennes gjerninger blir veiet, hennes ansvar blir vurdert. Hun gis mulighet til å forsvare seg. I noen versjoner kan sjelen til og med betale korrupsjon til dødsguden — et resultat av kinesisk forståelse av at alt kan løses hvis man kjenner de rette mennesker og betaler den rette pris. Selv døden var byråkratisk, formbar, og omgripelig av menneskelig makt og penger.

Hva filosofer og religionsledere sier om underverdenen

Dante Alighieri besøkte underverdenen og kom tilbake til livet. Han skrev detaljert om det han hadde sett og hørt. Dante lærer oss at hver sjel valgte sin egen straff — ikke at Gud påtvinget den, men at sjelen, når den møtte sannheten om sitt liv, ugjemte sitt eget helvete og satt seg selv der. Det er en tanke som endrer alt om hvordan vi forstår skylld og ansvar.

Fem elementer som gjentrekk seg i enhver underverden

Selv om verden er stor og kulturer er svært ulike, tegner underverdenen rundt verden noen identiske mønstre. Disse er ikke tilfeldige kopier — de ser ut til å være arketyper, som om menneskets sinn trenger disse bildene for å bearbeide det ubevisste og det døde.

• Porten eller passasjen: Nærmest enhver underverden ligger minst en port, kjøper, eller grense som skal krysses. Den marks sjelen av den vanlige verden.
• Dommeren eller gudinnen: Det finnes alltid noen i makt — Yanluo Wang, Osiris, Yama, Hades — og deres dom er rettferdig eller streng, men aldri vilkårlig.
• Møtet med det selv: Før sjelen finner sitt stedet, må den møte seg selv — gjennom prøving, eld, eller dom. Denne selvkjennelsen er nøkkelen.
• Lag eller deler: Underverden er aldri monolitisk. Det er seksende lag, tolv porter, ni nivåer. Struktur gjør den navigerbar.
• Mulighet for forandring: Selv i de mørkeste underverdener finnes små åpninger for frigjøring, gjenføding, eller forbedring. Nei er aldri det endelig svar.

Underverdenen i dagens kultur og kunst

Underverdenen lever ikke bare i religiøse tekster. Den lever i dag i film, litteratur, og musikk. Neil Gaiman skrev «American Gods» om Amerika som en underverden hvor gamle og nye guder krystes om makt. Hades fra gresk mytologi dukker opp i Marvel-serien «Thor». Kinas Diyu inspirer japansk anime og manga. Underleverden i James Joyce's «Ulysses» er Dublin selv, og Dublin er underverdenen hvor moderne mennesker krystes om mening — en fornyelse av Homer's antikke klassiker.

Men hvorfor trekker underverdenen oss fortsatt? Kanskje fordi den handler ikke bare om de døde — den handler om oss som lever. Underleverden er metafor for det ubevisste, det undersøken, det som ligger under det moderne, rasjonelle ansiktet vi viser verden. Fra Sigmund Freuds analyse til Marvel's «Loki» bruker vi underverdenen for å forstå menneskets indre verden. Vi bruker de gamle gudene og demonene som symboler for våre egne psykiske prosesser og konflikter. I denne forstand er moderne underverdenen mindre en plass og mer en psykologisk tilstand.

Underverdenen som konsept i dag

Interessen for underverdenen er økende, ikke synkende. Fra litteratur til filmserier til videospill bruker kreative mennesker underverdenen som setting for å stille spørsmål om moral, penger, makt og identitet.

Moderne tanke om underverdenen

Carl Jung, psykologen som lyttet til menneskers drømmer, sa at underverdenen var ikke død — det var det som ikke var talt om ennå. For Jung var underverdenen en del av det kollektive ubevisste, et sted hvor mennesker møter sine egne mørkeste fantasier og størestes potensial samtidig.

Hvorfor underverdenen ikke vil gå ut av moten

Underverdenen appellerer til noe dypt i mennesket som er felles for alle kulturer. Det er frykten for det ukjente, kjærligheten til orden, og ønsket om å forstå. Når vi tegner en underverden, tegner vi ikke bare et sted — vi tegner vårt eget ansvar. Vi tegner konsekvensene av våre valg. Vi tegner det stedet hvor alt som var utsatt, møter oss igjen. Og på noen måte gjør det underverdenen til den viktigste plass som finnes. Det er ikke en plass hvor sjelen hviler — det er en plass hvor sjelen blir fullstendig.

I dag, når verden virker kaotisk, når gamle verdier løses opp, og når vi ikke engang er sikre på hva som er sant lenger, drar vi mot underverdenen fordi den ber oss om det samme som menneskene har bedt om i tusen år: Gi meg et kart. Gi meg regler. Gi meg betydning. Gi meg rettferdighet, eller gi meg i det minste en forklaring på hvorfor det ikke finnes. Underverdenen er menneskets eldste svar på menneskets eldste spørsmål: «Hva skjer når jeg dør, og hvem skal jeg være før den dagen kommer?»

Begynn din egen reise gjennom underverdenen

Nå som du kjenner de syv underverdener, er det tid til å gå dypere. Start med å lese en av de originale tekstene: Dante's «Inferno» er den mest tilgjengelige for vestlige lesere, men den egyptiske Dødeboken er mer autentisk til sin egen verden. Hvis du liker anime og manga, finn «Hades» spillet av Supergiant Games — det er en moderne og vakker tolkning av gresk mytologi som gjør underverdenen både tilgjengelig og villmark.

Den riktige måten å møte underverdenen på er ikke som en fakta du skal lære, men som en speil du skal se inn i. Hver underverden er et spørsmål som kulturen stilte seg selv. Hva er ditt spørsmål? Hva frykter du? Hva håper du på? Hva ville du ha gjort annerledes? Underverdenen venter på svaret ditt. Og når du har gitt det, vil du finne at underverdenen ikke var så mørkelt sted — det var stedet hvor lyset først ble synlig.