Alvene i keltisk tradisjon

Vesener fra en annen verden

I irsk folketro fantes det vesener som ifølge tradisjonen levde i en verden ved siden av menneskenes — knyttet til gravhauger og ringtun i landskapet, kalt sídhe. Kildene omtaler ikke disse vesenene som «alver» i norrøn forstand, men som aos sí, gammelirsk aes sídhe, «folket av haugene», ifølge Store norske leksikon. Det norske ordet «alv» er en oversettelse som lett skjuler at det dreier seg om en egen mytologisk tradisjon, ikke en variant av den norrøne.

Walisisk folketro har en beslektet, men ikke identisk skikkelse: Tylwyth Teg, «den vakre slekt». Denne artikkelen ser på hva de skriftlige kildene — middelaldertekster og senere folkeminnesamlinger — faktisk sier om disse vesenene, og hvordan de skiller seg fra norrøne naturvetter. Les mer om den bredere keltiske mytologien i Keltisk mytologi — guder, alvene, og magi.

Aos sí og Tuatha Dé Danann

Ifølge forskning ved Yale-instituttet HRAF ble aos sí i irsk bondekultur omtalt som «det gode folket» eller «herrefolket» snarere enn ved eget navn, av respekt og frykt for å trekke til seg oppmerksomheten deres. De ble knyttet til gressbevokste hauger i landskapet, og folk unngikk å bygge på steder der «alvestier» ble antatt å gå. Mat og vann ble satt ut om natten som offergave.

Det overnaturlige folket Tuatha Dé Danann («folket til gudinnen Danu») opptrer i middelalderteksten Lebor Gabála Érenn («Erobringenes bok»), som ifølge World History Encyclopedia først ble satt sammen på 1100-tallet. Teksten ble skrevet ned av kristne munker mange hundre år etter den før-kristne perioden den skildrer, og blander bibelsk historie med irske sagnfigurer. Moderne historikere regner den derfor ikke som en pålitelig kilde til faktiske hendelser i før-kristen tid, men som et vindu inn i middelalderens irske selvforståelse (Store norske leksikon).

I walisisk tradisjon er den tilsvarende skikkelsen Tylwyth Teg omtalt i Wirt Sikes' British Goblins fra 1880, en av de tidlige samlingene av walisisk folketro. Sikes deler dem inn i flere undergrupper og beskriver dem som knyttet til innsjøer, huler og fjell snarere enn utelukkende gravhauger, og som redde for jern — et trekk som ikke er dokumentert for aos sí på samme måte.

Alvene kontra nordiske naturåndere

Ordet «alv» er lite brukt i norsk folketro og brukes der det forekommer, gjerne synonymt med huldrefolk, ifølge Store norske leksikon. De norrøne álfar er hovedsakelig kjent fra mytologiske tekster der de nevnes i flertall og har liten selvstendig rolle, mens huldrefolket hører hjemme i senere norsk folketro.

Det finnes ingen dokumentert direkte forbindelse mellom aos sí eller Tylwyth Teg på den ene siden og norrøne álfar eller huldrefolk på den andre. Begge tradisjoner beskriver usynlige vesener knyttet til landskap og natur, men de er separate mytologiske systemer som har utviklet seg uavhengig av hverandre.

Fra munntradisjon til folkeminnesamling

Troen på aos sí og de beskyttende skikkene rundt dem levde videre lenge etter at kristendommen var etablert i Irland, dokumentert blant annet gjennom skikker som å unngå å forstyrre gravhauger og sette ut mat om natten (Yale-instituttet HRAF).

På slutten av 1800-tallet samlet forfattere som W. B. Yeats muntlig overlevert folketro i skrift. Fairy and Folk Tales of the Irish Peasantry (1888) bygger på materiale samlet av folklorister som William Allingham, T. Crofton Croker, Douglas Hyde og Lady Wilde, og deler stoffet inn i kategorier som «de vandrende alvene» og «de ensomme alvene». Slike samlinger er sekundære til de muntlige tradisjonene selv, men er blant de eldste skriftlige kildene til hvordan denne folketroen faktisk ble praktisert.

Alv, fairy eller sídhe? Om oversettelsen

Det engelske «fairy» og «elf» blir ofte begge oversatt til norsk «alv», men kildene selv skiller mellom flere begreper: aos sí og sídhe på irsk, Tylwyth Teg på walisisk, og et helt annet begrepsapparat i norrøn mytologi med álfar. Disse betegnelsene beskriver ikke nødvendigvis samme type vesen, og en oversettelse til «alv» kan skjule at det dreier seg om atskilte tradisjoner med egne kilder og egen historie.

Kildene som er bevart

Det som er bevart om aos sí, Tuatha Dé Danann og Tylwyth Teg, kommer fra middelaldertekster skrevet ned av kristne munker lenge etter den før-kristne perioden, og fra folkeminnesamlinger fra 1800-tallet som satte muntlig tradisjon på papir. Begge typer kilder er sekundære til troen selv, men de er det nærmeste som finnes til et bilde av hvordan disse vesenene ble forstått i irsk og walisisk kultur.