Underverdenen i verden – slik opplever kulturer døden

Nedstigningen til undergrunnen

Nesten hver kultur gir underverdenen et navn – en plass hvor de døde ferdes. Uansett om den kalles Hades, Duat eller Hel, handler det om en verden med andre regler enn de levendes. Spørsmål om hva som skjer når mennesket dør, har fulgt menneskeheten lenge.

Mytologien viser samfunnets forsøk på å gi døden en form. Artikkelen ser nærmere på forestillinger fra gresk, egyptisk, norrøn og indisk tradisjon, samt hvordan underverdenen lever videre i kultur og litteratur.

Du vil møte skikkelser fra gamle fortellinger og forstå hvorfor underverdenen fortsatt fascinerer, fra Dante Alighieris diktning til moderne fremstillinger. Forestillingen om en verden etter døden dør aldri – den gjenfødes i hver generasjon.

Hades og det greske riket

I gresk mytologi er Hades både navnet på dødsrikets hersker og på selve underverdenen. Han er bror til Zevs og Poseidon, og hans dronning er Persefone, datteren til Demeter. Ifølge sagnet bortførte Hades Persefone fra jorden, men etter en avtale lever hun to tredjedeler av året på Olympen og resten i dødsriket. Når hun er hos Hades, er det vinter i verden, ifølge Lille norske leksikon.

Hades er streng, men ikke ond, og han plager ikke de døde. I dødsriket passer hunden Kerberos på at ingen døde rømmer tilbake etter å ha krysset elven Styx. Guden Hermes viser vei for de døde til elven som skiller de levendes verden fra de dødes. Hades blir også kalt Pluton, som betyr rikdom, fordi grekerne mente at metallene kommer fra hans rike, ifølge Lille norske leksikon.

Hades forlater nesten aldri slottet sitt, men ifølge myten har han en stav som kan lage en åpning fra dødsriket til de levendes verden. Sypresstreet, granatepler og blomsten asfodel er knyttet til ham. I senere tid ble oppfatningen av Hades mildere, og han ble assosiert med rikdomsguden Pluton, ifølge Store norske leksikon.

Duat – reisen gjennom Egypts dødsrike

I oldtidens Egypt ble underverdenen kalt Duat. Det var stedet hvor solen, stjernene og månen oppholdt seg når de ikke var synlige på himmelen, og dit mennesker og dyr reiste når det jordiske livet var over, ifølge Store norske leksikon. Kildene er tvetydige på nøyaktig hvor Duat befant seg; noen tekster sier at den ligger i himmelen, inni gudinnen Nuts kropp, mens andre sier at den ligger under jorden.

Inngangen til Duat var i den vestlige horisonten, der solguden gikk ned hver kveld. Geografien i dødsriket beskrives som et kulturlandskap, en blanding av natur og arkitektur, i tekster og bilder bevart i graver i Kongenes dal, ifølge Store norske leksikon. Guden Osiris hersket over Duat og var den som styrte både død, gjenfødsel og nyskapelse, ifølge Store norske leksikon.

Osiris var en av de viktigste gudene i oldtidens Egypt, og han var gud for alle mennesker som håpet på et evig liv etter døden sammen med guder og forfedre. Den døde ble mumifisert slik at kroppen kunne gjenoppstå hos Osiris i Duat, ifølge Lille norske leksikon. Begravelser og ritualer rundt de døde var svært viktige, og navnet Osiris ble brukt om alle døde som en slags tittel.

Hel og Valhall – norrøne dødsriker

I norrøn mytologi er Hel både navnet på dødsriket og på herskerinnen som styrer der. Hun er streng og skremmende, med hud som er delvis blåsvart som på et lik og delvis menneskefarget. Hun er svært grisk og gir ikke lett fra seg døde som havner hos henne, ifølge Store norske leksikon. Dødsriket ligger under jorden, og en av Yggdrasils røtter når helt ned til den dypeste delen som kalles Nivhel.

Veien til Hel er krevende og godt voktet, og ingen levende skal slippe inn eller døde slippe ut. Likevel forteller kildene om unntak, som da Odin dro til Nivhel for å få en død volve til å spå, og da Hermod red på Sleipner til Hel for å prøve å få Balder tilbake. Enkelte ganger står Helgrinda åpen, og da kan de døde slippe ut som gjengangere, ifølge Store norske leksikon.

Krigere som døde i kamp, havnet ikke i Hel. Ifølge mytene delte Odin og Frøya de beste krigerne mellom seg. Odin samlet sine krigere i Valhall, mens Frøya samlet sine i hallen Sessrumne, ifølge Lille norske leksikon. I Valhall lever einherjene, de utvalgte krigerne, som hver dag trener på kamp og blir drept, men blir levende igjen om kvelden til fest med mat og drikke, ifølge Store norske leksikon.

Valhall beskrives i Grimnesmål som ufattelig stor, med 540 dører som er så vide at 800 krigere kan gå gjennom dem skulder ved skulder. Hallen er opplyst av brennende sverd, taket er dekket av gylne skjold, og spyd holder taket oppe. Einherjene drikker mjød fra geita Heidrun, som står på taket og spiser av treet, ifølge Lille norske leksikon. Når ragnarok kommer og verden går under, skal einherjene kjempe på æsenes side i det siste slaget. Mytene forteller at etter ragnarok vil en ny verden oppstå, ifølge Store norske leksikon.

Innganger og grenser til dødsrikene

Mange mytologier beskriver underverdenen som et sted med egne innganger og vilkår. I gresk mytologi leder elven Styx til dødsriket, og Kerberos vokter at ingen døde rømmer tilbake. I egyptisk kosmologi ligger inngangen til Duat i den vestlige horisonten, mens norrøn mytologi kjenner Helgrinda som grensen mot dødsriket. For krigerne finnes en annen vei: de som faller i kamp, blir hentet til Valhall.

Samsara – gjenfødelsens hjul

Samsara er gjenfødelsens verden, kjennetegnet ved individets uopphørlige fødsel, død og gjenfødsel. Begrepet finnes i religioner med opphav i India, som hinduisme, buddhisme, jainisme og sikhisme, ifølge Store norske leksikon. I disse tradisjonene er ikke døden en tilstand, men en overgang til nytt liv.

Forestillingen om gjenfødelse henger sammen med karma, som betyr at handlinger et menneske har gjort i tidligere liv, danner årsaker og betingelser for dette livet. Reinkarnasjon er ikke sirkulær og repeterende, men mer som en spiral der målet er å bevege seg oppover til bedre gjenfødelse, ifølge Store norske leksikon. De døde lever ikke evig i en annen verden, men kan oppholde seg i himmelske verdener eller midlertidige helveter før ny fødsel.

Det endelige målet er å bryte ut av samsara og bli fri. Motsetningen til gjenfødelse er moksha, som betyr løsrivelse og frigjøring, og nirvana, som betyr utslukning av det begjæret som forårsaker gjenfødelse, ifølge Store norske leksikon. Selv opphold i midlertidige helveter er en del av denne syklusen, ikke en evig tilstand.

Fra Hel til helvete

Da kristendommen tok over som den rådende religionen i Norden, ble det norrøne navnet Hel videreført som helvete og brukt om det kristne helvete. Ordet finnes fortsatt i uttrykket «å slå i hjel», ifølge Store norske leksikon.

Italieneren Dante Alighieri skildret helvete i Divina Commedia, et verk han arbeidet med fra om lag 1308 til rett før sin død i 1321. Skildringene fra helvetet har hatt enorm innflytelse på seinere litteratur, ifølge Store norske leksikon.

Inngangsportalen – veien til de dødes rike

For å komme til de dødes rike måtte man ifølge mytologiene krysse en grense. I gresk mytologi leder guden Hermes de døde til elven Styx, og hunden Kerberos passer på at ingen døde rømmer tilbake etter å ha kommet over, ifølge Lille norske leksikon.

I egyptisk kosmologi ligger inngangen til Duat i den vestlige horisonten, der solguden Ra forsvinner hver kveld. Det er også dit mennesker og dyr reiser når det jordiske livet er over, ifølge Lille norske leksikon.

I norrøn mytologi finnes Helgrinda, som de døde må passere for å komme inn i Hel. Guden Hermod unngikk imidlertid grinda ved at hesten Sleipner hoppet over den, slik at han kunne vende tilbake fra dødsriket. For krigere som faller i kamp, er veien annerledes: de blir hentet til Valhall av valkyrier, ifølge Store norske leksikon.

Felles trekk ved underverdensreisen

I flere mytologier skildres døden som en reise til et annet rike. I gresk mytologi utgjør elven Styx et skille mellom de levendes og de dødes verden, ifølge Lille norske leksikon. Egypterne plasserte inngangen til Duat i den vestlige horisonten, ifølge Store norske leksikon, mens norrøn mytologi kjenner Helgrinda som grense mot dødsriket, ifølge Store norske leksikon.

Formålet med reisen var ikke bare å komme til et sted, men også å gå inn i en ny tilstand. I Egypt ble den døde mumifisert for å gjenoppstå hos Osiris, ifølge Lille norske leksikon, mens indiske religioner ser døden som en overgang til ny fødsel i samsara, ifølge Store norske leksikon. For einherjene i Valhall ventet en evighet med kamp og fest før den siste striden ved ragnarok, ifølge Store norske leksikon.

Underverdenen i moderne kultur

Forestillingen om underverdenen lever videre i litteratur og kultur. Dante Alighieris verk Divina Commedia, som ble til mellom ca. 1308 og 1321, inneholder skildringer av helvete som har hatt enorm innflytelse på seinere litteratur, ifølge Store norske leksikon.

Behovet for disse historiene består for å forstå døden og gi kaos og usikkerhet en form. Selv om de gamle mytologiene stammer fra ulike deler av verden, fortsetter de å fascinere. Underverdenen transformerer seg og møter hver tidsalders behov for å forstå det uforståelige.

Slik tolket samfunn døden – en speil av verdiene

Kulturelle forestillinger om døden varierer sterkt. I gresk mytologi er Hades en streng, men ikke ond hersker som tar imot alle. I norrøn mytologi ender de fleste døde i Hel, mens utvalgte krigere kommer til Valhall. I Egypt var Osiris gud for alle som håpet på evig liv, og i indiske religioner er målet å bryte ut av den endeløse gjenfødelsen.

Disse forskjellene viser at underverdenen ikke er én universell sannhet, men en refleksjon av hva ulike kulturer har fryktet og håpet på. Forestillingen om livet etter døden har endret seg gjennom historien, og den lever videre både i religiøs tradisjon og som metafor i sekulær kultur.

I dag har mange mennesker en abstrakt forestilling om underverdenen, mens for andre er den en levende del av troen. Felles for alle er behovet for å håndtere tanken på døden. Underverdenen som idé dør aldri, den transformerer seg for å møte nye generasjoner.

Kjente underverdensforestillinger i mytologien

De store mytologiske tradisjonene skaper ulike bilder av det som venter etter døden. Her er noen av de sentrale forestillingene som kildene bekrefter:

• Hades: I gresk mytologi er Hades både guden og navnet på dødsriket. Stedet er ikke nødvendigvis et straffested, men et rike hvor de døde oppholder seg, ifølge Lille norske leksikon.
• Hel: I norrøn mytologi er Hel dødsriket for de fleste døde, styrt av gudinnen med samme navn. Det var i utgangspunktet ikke et straffested, ifølge Store norske leksikon.
• Valhall: Krigere som døde i kamp, ble hentet til Valhall av Odin og Frøya, ifølge Store norske leksikon.
• Duat: I egyptisk religion er Duat underverdenen der solen ferdes om natten og de døde gjenoppstår hos Osiris, ifølge Store norske leksikon.
• Samsara: I indiske religioner er døden ikke en tilstand, men en overgang til nytt liv i en endeløs syklus styrt av karma, ifølge Store norske leksikon.

Underverdenens varige påvirkning

Forestillingen om en verden etter døden har preget kultur og litteratur i tusener av år. Fra egyptiske gravtekster til norrøne myter og Dantes diktning har mennesket stadig vendt tilbake til spørsmålet om hva som ligger på den andre siden.

Frelse og gjenfødelse – å bryte ut av samsara

I hinduisme, buddhisme og jainisme er målet å unnslippe den endeløse gjenfødelsen i samsara. Gjennom karma og åndelig innsikt kan man ifølge tradisjonen bevege seg mot frigjøring, moksha eller nirvana, ifølge Store norske leksikon.

Dette skiller seg fra forestillinger der dødsriket er en endelig destinasjon. I norrøn mytologi er veien til Hel vanligvis endelig, selv om kildene forteller om sjeldne unntak. For einherjene i Valhall er skjebnen likevel knyttet til en fremtidig gjenoppstandelse gjennom ragnarok.

Spørsmålet om man kan komme ut av underverdenen, har dermed fått svært ulike svar. I indiske religioner ligger håpet i å bryte syklusen helt, mens andre tradisjoner ser dødsriket som en permanent tilværelse eller en forberedelse til en ny verden.

Din reise starter her – hvor du kommer nå

Du kan ikke reise til underverdenen mens du lever, men du kan studere de gamle kildene. Dante Alighieris Divina Commedia er et sentralt verk som skildrer en reise gjennom etterlivet, og den egyptiske dødeboken gir innsikt i oldtidens begravelsesritualer.

Gjennom norrøne myter kan du lære om forholdet mellom Hel og Valhall, og i kildene til hinduisme og buddhisme finner du filosofien om samsara og nirvana. Å lese disse tekstene er en måte å møte menneskets eldste spørsmål om døden på.

Underverdenen ligger kanskje ikke under jorda, men i menneskets forestillingsevne. Den representerer angst, håp og søken etter mening. Ved å studere tradisjonene kan du bedre forstå hvordan ulike kulturer har forsøkt å gi det uforståelige en form.