Hver kultur har sin egen versjon av underverdenen – et sted hvor døde mennesker, onde ånder og mytologiske varelser bor. Fra Hades til Hel til Den kristne helvette – utforsk hvordan verden ser på livet etter døden og om det er noe som faktisk er verdt å reise ditt.
Innhold i artikkelen (6)
Dødens rike er universelt
Nesten hver kultur som har eksistert har gjort seg tanker om hva som skjer etter døden. Noen steder er underverdenen et sted av straf og lidelse. Andre steder er det en naturlig forlengelse av livet, bare litt mørkere og stillere. Og i noen kulturer er underverdenen så viktig at gudene selv besøker den.
Underverdenen sier mye om kulturen som oppfant den. En krigerkultur som verdsetter ære vil ha en underverden for helter. En landbrukskultur som frykter hungersnød vil ha en underverden hvor det aldri er mat. Underverdenen er et speil av samfunnets verdier.
Tall og trender
Underverdenen finnes i religioner og mytologier rundt hele verden. Her er noen tall som viser hvor utbredt konseptet er.
Hades og den greske underverdenen
I det antikke Hellas var Hades både navn på guden og riket han styrte. Hades var ikke en djevl som i later-dag religioner – han var en nøytral administrator som sikret at døde mennesker kom dit de hørte hjemme. Han var respektert, men ikke älsket. Når greske helter som Odysseus og Orfeus skulle ned i Hades, møtte de ikke bare den mørke guden, men også sjølene av døde mennesker, mytologiske dyr og uhyre.
Hel og nordisk underverdenen
I den nordiske mytologien hersket gudinnen Hel over Niflheim, underverdenen hvor de fleste mennesker endte opp – med mindre de døde i kamp og ble tatt til Valhall. Hel selv var halvveis vakker og halvveis forrotten, som symboliserte død og forfall. Hun satt på en trone omgitt av gjestfrihet, slike som stammer fra den nordiske kulturens verdsetting av gjestfrihet selv i døden.
Nordmennene fryktet ikke underverdenen like mye som greskerne gjorde. Der var Hades et sted av straff for å bryte eder, var Hels rike bare det naturlige slutten – ikke mindre verdig, bare annerledes.
Underverdenen rundt verden
Egypterne hadde Duat, en kompleks underverden hvor sjeler ble veid for å fastslå om de hadde levet godt nok. Aztekerne hadde Mictlan, et sted hvor døde mennesker møtte mange utfordringer før de nådde slutten. Japanerne hadde Yomi, et forfallende rike som var så motbydelig at selv gudene ville unngå det.
Hver underverden reflekterer kulturen som skapte den. Egyptisk underverden handler om rettferdighet og balanse. Aztekisk underverden handler om betraving og styrke. Japansk underverden handler om forfall og tabuer. Underverdenen er ikke et sted – det er et konsept som hvert folk former etter sin egen verden.
Underverdenen som kulturvindu
Å studere en kulturs underverden er som å åpne et vindu til deres dypeste verdier og frykt. De forteller oss hva de visste, hva de fryktet, og hva de håpet skulle skje med oss når vi dør. Fra de antikke grekerene til moderne fantasyforfattere – underverdenen er fortsatt et sted som fascinerer og skremmer oss.
Så neste gang du læser en myte om underverdenen, tenk ikke bare på historien – tenk på kulturen som skapte den. Hva sier den om dem? Og hva sier det om oss at vi fortsatt forteller denne historien?
Emner
