Underverdenen i mytologi: Møt skyggesidene

Dødens rike er universelt

Nesten hver kultur som har eksistert har gjort seg tanker om hva som skjer etter døden. Noen steder er underverdenen et sted av straff og lidelse. Andre steder er det en naturlig forlengelse av livet, bare litt mørkere og stillere. Og i noen kulturer er underverdenen så viktig at gudene selv besøker den.

Underverdenen sier mye om kulturen som oppfant den. En krigerkultur som verdsetter ære vil ha en underverden for helter. En landbrukskultur som frykter hungersnød vil ha en underverden hvor det aldri er mat. Underverdenen er et speil av samfunnets verdier.

Et universelt konsept

Konseptet dukker opp uavhengig av hverandre i de fleste store sivilisasjoner opp gjennom historien: mesopotamerne kalte det Arallu, israelittene Sheol – «oppholdssted for alle døde, uavhengig av sosial status» – og grekerne Hades, mens nordboerne beskrev veien dit som å gå «nord og ned», ifølge Store norske leksikons artikkel om underverdenen. Fellestrekket er et mørkt, skyggefullt sted for de døde. Forestillingen om et eget straffested for de onde kom først senere, og påvirket også senere kristne og islamske forestillinger om helvete, ifølge samme kilde.

Hades og den greske underverdenen

I det antikke Hellas var Hades både navnet på guden og riket han styrte. Han var en streng og tilbaketrukket skikkelse som spilte liten rolle i mytene og kulten, og som senere smeltet sammen med rikdomsguden Pluton og fikk et mildere preg, ifølge Store norske leksikons artikkel om Hades. Hans dronning var Persefone, Demeters datter, som han ifølge myten bortførte fra jorden, og som siden tilbrakte en tredjedel av året i underverdenen. Riket selv var et skyggeland «uten lys og glede», voktet ved inngangen av den trehodede hunden Kerberos, mens fergemannen Kharon satte de døde over elven som skiller de levendes og de dødes verden, ifølge Store norske leksikons artikkel om dødsriket. Et fåtall levende skal ifølge sagnet ha kommet seg ned dit: Orfeus steg ned for å hente sin døde kone Evrydike tilbake med sangen sin, og Odyssevs møtte på sin ferd skyggen av krigshelten Akilles, som sa han heller ville vært en fattig trell i live enn konge blant de døde, ifølge Store norske leksikon.

Hel og den nordiske underverdenen

I den nordiske mytologien var Hel opprinnelig et felles dødsrike for de fleste mennesker – trolig en videreføring av tanken om ættegraven. Forestillingen om en egen herskerinne, gudinnen Hel, og troen på Hel som et straffested, kom senere, ifølge Store norske leksikons artikkel om dødsriket. Krigere som falt i kamp, endte ikke i Hel: Odin og Frøya delte i stedet de beste av dem mellom seg, ifølge Store norske leksikons artikkel om Hel. Gudinnen selv er «morsk og skremmende», med hud som er delvis blåsvart som på et lik og delvis menneskefarget. Hun tar imot de døde i hallen Eljudne, men er svært grisk og slipper dem ikke lett fra seg igjen, ifølge samme kilde.

Det dypeste laget av dødsriket kalles Nivlheim, hvor brønnen Hvergelme ligger med en rekke elver som renner derfra, ifølge Store norske leksikons artikkel om Nivlheim. I motsetning til grekernes skyggeland var ikke Hel i utgangspunktet et sted for straff, men et felles endestasjon for de fleste døde – straffeforestillingene kom til senere i den norrøne mytologien, akkurat som i gresk og senere kristen og islamsk tro, ifølge Store norske leksikons artikkel om underverdenen.

Underverdenen rundt verden

Egypterne hadde Duat, opprinnelig beskrevet som et mørkt og kaotisk sted – helt til solguden begynte å vandre gjennom det hver natt og fordrive mørket, slik at Duat, i motsetning til sumerernes dystre Arallu, ble oppfattet som et godt sted å være, ifølge Store norske leksikons artikkel om religion i Det gamle Egypt. Der ble den dødes hjerte veid mot gudinnen Maats fjær foran et råd av dommere; var hjertet i balanse, ble personen ført fram for Osiris og fikk leve videre som «sann av stemme» – var det for tungt, ble det kastet til monsteret Ammit og den døde tilintetgjort, ifølge Store norske leksikons artikkel om Maat. Aztekerne hadde Mictlan, styrt av gudeparet Mictlantecuhtli og Mictecacihuatl. Reisen dit gikk gjennom ni nivåer og tok fire år, med farer som obsidianvinder og fjell som støtte sammen – en hund måtte hjelpe den døde over en av elvene underveis, ifølge Mexicolores gjennomgang av Mictlan og Britannicas artikkel om Mictlantecuhtli.

Japanerne hadde Yomi, dødsriket guden Izanagi steg ned i for å hente tilbake sin døde kone Izanami. Han fant henne allerede i forråtnelse, og da han i skrekk flyktet, ble hun rasende over å bli sett slik og satte etter ham, ifølge World History Encyclopedias artikkel om Yomi. Myten er nedtegnet i 700-tallets Kojiki og har liten plass i moderne shinto for øvrig, ifølge Britannicas artikkel om Izanami. Hver underverden bærer likevel preg av kulturen som skapte den: den egyptiske handler om dom og gjenoppstandelse, den aztekiske om prøvelser på veien, den japanske om forråtnelse og brutte tabuer. Underverdenen er ikke ett sted – det er et konsept hvert folk har formet etter sin egen virkelighet.

Underverdenen som kulturvindu

Å studere en kulturs underverden er som å åpne et vindu til dens dypeste verdier og frykt. Forestillingene forteller hva et folk visste, hva det fryktet, og hva det håpet skulle skje med de døde. Fra de antikke grekerne til moderne fantasyforfattere – underverdenen er fortsatt et sted som fascinerer og skremmer.

Bak enhver myte om underverdenen ligger derfor et spørsmål om kulturen som skapte den: hva den verdsatte høyest, og hva den fryktet mest.