Integreringspolitikk: Arbeidskraft eller samfunnsansvar?

To helt ulike syn på innvandring og integrasjon

Integrasjon av innvandrere er ikke en teknisk spørsmål - det er fundamentalt et spørsmål om hvilken filosofi og verdier som styrer politikken. I Norge ser vi i dag to helt motsatte tilnærminger som fører til ulike resultater. Den første ser på innvandring som løsning på akutt arbeidskraftmangel. Den andre ser det som et samfunnsansvar der vi skal integrere mennesker først og fremst, uavhengig av arbeidsmarkedbehov.

Den arbeidskraftfokuserte tilnærmingen sier at innvandrere skal komme fordi vi trenger dem på arbeidsmarkedet - og stiller deretter strenge krav. Politikken sikrer at de blir utdannet og sertifisert til jobber som akutt mangler arbeidskraft, og gjør det økonomisk lønnsomt for arbeidsgivere å ansette dem. Filosofien er pragmatisk: vinning for både innvandrer, arbeidsgiver og samfunn.

Den samfunnsfokuserte tilnærmingen sier at vi skal ta imot innvandrere fordi det er riktig å gjøre det for mennesker i nød, uavhengig av arbeidsmarkedbehov. Deretter investerer staten tungt i kulturelle introduksjonsprogrammer, språkundervisning og sosial støtte. Filosofien er universalistisk: alle mennesker har iboende verdi, ikke bare som arbeidskraft.

Tall og trender

Innvandreres deltakelse på arbeidsmarkedet er det objektive beste målet på integrering i praktisk forstand. I dag arbeider 58 prosent av innvandrere i Norge, sammenlignet med 72 prosent i resten av befolkningen.

Arbeidskraftstilnæringen: Det svenske eksemplet

Sverige valgte siden år 2000 å fokusere på arbeidskraft og pragmatisme. De hentet systematisk inn innvandrere primært til yrker som akutt manglet arbeidskraft, gjennom såkalte arbeidsmigrasjon-programmer. Sverige opprettet tett samarbeid mellom arbeidsgivere og myndighetene, og sikret at innvandrere kom til jobber hvor de kunne bidra raskt til økonomien.

Resultatet var høy sysselsetting blant innvandrere og rask økonomisk integrasjon. Innvandrere tjente raskt penger, kunne bosette seg og bygge liv. Men parallelt opplevde Sverige senere alvorlige problemer med segregasjon og parallellsamfunn fordi innvandrere konsentrasjon seg i visse nabolag og bransjer som byggebransjen og rensing.

Samfunnsansvar-tilnæringen: Det kanadiske eksemplet

Canada valgte siden 1970-tallet en annen og mer idealistisk filosofi. De fokuserte på å integrere innvandrere som samfunnsborgere først, ikke som arbeidskraft eller ressurser. De investerte massivt i språkkurs, kulturell orientering, mentorskapsnettverk og sosiale programmer. Målet var at innvandrere skulle føle seg hjemme og verdsatt som mennesker.

Resultatet var at innvandrere opplevde seg som del av kanadisk samfunn, uavhengig av hvilken jobb de hadde. Dette skapte sterkere sosial samhørighet og tillitt. Innvandrere hadde mindre tendens til å lage parallellsamfunn og klannet-baserte nettverk fordi de følte seg akseptert av det større samfunnet.

Norges usikre balanse mellom de to strategiene

Norge har vafflet mellom de to tilnærmingene i løpet av de siste 15 årene uten å forplikte seg fullt til noen. I perioden 2010-2015 valgte vi mer arbeidskraft-fokus. Vi hentet inn mange innvandrere til byggebransjen, helse, servicesektoren og andre lavkostyrker. Sysselsettingen steg raskt blant disse gruppene.

De siste årene har Norge gjort en dreining mot mer samfunns-fokus ved å øke språkkrav og integreringsprogrammer. Dette har gjort at nye innvandrere lærer norsk bedre og integreres raskere kulturelt, men det har samtidig redusert behovet for arbeidskraft i enkelte sektorer fordi det blir mer omfattende og dyrere å fullt integrere hver innvandrer før arbeidsplassering.

Hva bør Norge velge for fremtiden?

Eksperter mener at det beste for Norge er et bevisst balansert syn som kombinerer det beste fra begge tilnærmingene på intelligent vis. Vi bør prioritere arbeidsinnvandring fra land og individer som samsvarer med norsk arbeidsmarked og verdier, men samtidig investere betydelig i samfunnsintegrasjon for alle uavhengig av bakgrunn.

Norge trenger innvandring akutt for å løse arbeidsplassmangel - spesielt innen helse, bygg, turisme og privat tjenester. Men vi må gjøre det på en måte som sikrer at innvandrere blir integrert som verdifulle samfunnsborgere, ikke bare som billig arbeidskraft eller midlertidig ressurs. Det er både pragmatisk og etisk korrekt.