Isdykking under nordlyset: Slik er det å dykke i iskald vann

En helt spesiell form for frihet

Det er 2 grader. Isen er tjukk og hvit over hodet mitt. Mine pulsslag høres som fjerne trommeslag, forsterket av hjelmen. Jeg er 20 meter nede under en frossen innsjø på Nordfjord, og det er det eneste øyeblikket jeg egentlig ønsker å være.

Isdykking er ikke for alle. Det er iskald, det er ekstremt, og det er vanskelig. Men for de som gjør det, er det en opplevelse som endrer hvordan de ser verden. Og på vinterkvelder, når nordlyset danser over isen ovenfor, er det nærmest magisk.

Forberedelse: Mer enn tykk drakt

Isdykking krever ikke bare en drakt. Det krever psykologisk forberedelse. Du må være komfortabel under vann, du må være komfortabel i kulde, og du må være komfortabel når disse to møtes. Dykket starter faktisk på land, minst en time før du entrer vannet.

Vi gjennomfører sikkerhetskontroller, øver mannoverord og simulerer nødsituasjoner. Trollmirte og jeg er to dykkere, og vi er koblet med en line opp til overflaten hvor to følgepersoner holder til. Under isen er det ingen direkte oppgang – hvis noe går galt, må vi følge linjen tilbake til innhullet hvor vi gikk ned.

Øyeblikket under isen

Fallet gjennom åpningen er merkelig. Vannet under isen er trangt og mer tamt enn åpent vann. Det er kjølig, men tilpasset. Og så skjer det noe – øynene blir vant til det sorte, og du ser. Små fisker, planter som veier opp på undersiden av isen, en helt verden som eksisterer under den hvite taket.

Det som overrasker de fleste isdykkere er freden. Ikke det ensomt, men det fredfullt. Med bare lydene av dine egne pust og pulsen, og utsikten til en helt tredje verden, blir verden over isen merkelig uvesentlig. Mobiler, e-post, menneskeligstresi – det alt forsvinner i murkellingen under det hvite.

Tall og trender

Isdykking er ingen mainstream aktivitet, men den vokser. Her er en innsikt i kulturen og tallene.

Hva får de som gjør dette ut av det?

Da jeg møter Kristin Hansen, en 34 år gammel lektor fra Tromsø som har dykket under is i seks år, spør jeg henne det samme spørsmålet som jeg har stilt alle isdykkere: Hvorfor? Hun smiler. Fordi når du er der nede, har du ingenting med deg men kroppen din, sinnet ditt, og det dypereliggende instinktet om å overleve. Og når du stiger opp igjen, og isen glitrer over hodet ditt, er du nysgjerrig og levende igjen.

"Når du er der nede, har du ingenting med deg men kroppen din, sinnet ditt, og det dypereliggende instinktet om å overleve."

Tilbake på overflaten

Når jeg stiger opp gjennom hullet igjen, er det som å bli født på nytt. Luften smerter i lungene, men det er en god smerte. Nordlyset danser grønt og rosa over hodet mitt, og jeg skjønner plutselig hvorfor disse menneskene gjør dette.

Isdykking er ikke for alle. Men for dem som gjør det, er det ikke en hobby. Det er en form for mening. Det er et bevis på at menneskene, selv når vi er minst komfortable, kan finne større fred og glede enn i det daglige. Det er en påminnelse om at verden er større enn vi tror, og vi er mindre – og allikevel dertil.