Isklatring på frosne fossefall — Slik er det å klatre på is

Møte med isens sann ansikt

Klokken 06:00 møtes vi i Nordåsvannet på Lillehammer. Solen har ikke reist seg ennå, og det er -12 grader. Min guide, Geir, er en erfaren isklatrer som har brukt over 30 år på disse fjellet. Han smiler når han ser på mitt ansikt — jeg er tydelig nervøs. «Det blir kaldt, det blir anstrengende, og det blir fantastisk,» sier han enkelt. Vi pakker sekken vår med isbørter, piloter, karabinkroker, og tau, og begynner vandringen oppover mot fossefallet som skal bli vårt arena for dagen.

Stedet heter Foss Verimot, og det er kjent som et av de mest spektakulære isklatringer i Østlandet. Fossefallet danner et 60-meter høyt isveggen hver vinter når temperaturen holder seg under frysepunktet. Mens vi vandrer, forteller Geir meg om dannelsen av isvegg. «Is dannes fra bunnen og jobber seg oppover. De beste dager er når det blåser og regner — det skaper tykkere is som holder bedre.»

På selve isvegg — intensjonen i øyeblikket

Vi ankommer fossefallet klokken 08:30. Synet slår pusten ut av meg. Fossefallet er en himmel av isblått og hvitt, som en katedral hugget fra frossen vann. Geir setter meg i sikkerhetsutstyr — fulllengs tau, kabin, og hjælm. Han setter seg selv inn i andet posisjon ovenfor fossefallet, sikrer tauet sitt, og nikker til meg. «Din tur,» sier han enkelt.

Jeg setter mitt første hogg inn i isen. Det er hårdere enn jeg forventet. Mine armskalaen krampesover mens jeg jobber meg oppover. Hver meter føles som ti. Isen knirker og knarrer under mine isbørter, og jeg kan høre små glasfragmenter falle ned til snøen nedenfor. Etter 15 meter må jeg hvile — mine armer brænner. Geir oppfordrer meg fra oven. «Du er halvveis! Det er bare mentalt nå.»

Teknikken bak isklatring

Isklatring krever en unik kombinasjon av styrke, teknikk, og mental styrke. I motsetning til tradisjonell bergklatring hvor du kan bruke kroppen til å pressstøtte, må du i isklatring stole på dine armer. Hver slag med isbørten må være presis — dårlig plassering kan føre til at isen knuser og du mister fotfestet.

Sikringssystemet er også annerledes. To mennesker jobber sammen som lag — en som klatrer og en som sikrer. Hvis klattrer skulle falle, absorberer tauet energien. Temperaturen påvirker alt — når det blir for kaldt, blir isen sprø og mindre sikker. Erfarne isklatrere vet når forholdene er ideelle: når temperaturen holder seg rundt -10°C og det er lite eller ingen vind.

Tall og trender

Isklatring har blitt en alarmrenede ekstremsportgren over de siste tiårene. Globalt deltar hundretusener mennesker årlig i isklatring, og antallet vokser.

Ned igjen — refleksjoner fra isvegg

Til slutt krysser jeg toppen av fossefallet. Utsikten derfra er rett og slett ubeskrivelig — snødekte fjell i alle retninger, solen starter å komme opp på horisonten og skaper gylden gløder i isen. Jeg er utmattet, med armer som brenner og hjerte som hamrer, men jeg grinser som en idiot.

Nedstigningen er faktisk vanskeligere enn oppstigning. Jeg bruker rappel-teknikk, med tauet festet i en anker ovenfor. Det er raskere, men krever stor tillit til utstyret og konsentrasjon. Når jeg til slutt berører snøen nedenfor, er jeg både skuffet og lettet over at det er over.

Hvorfor mennesker velger det vanskeligste

Isklatring er ikke for de feige. Det er kaldt, anstrengende, og skummelt. Men det er også noe dypt menneskelelig om det — å stå på en isvegg og kjempe mot både naturen og seg selv. Det gir perspektiv, og det gir en følelse av prestasjon som få andre ting kan konkurrere med.

"Isklatring lærer deg å møte dine frykter direkte. Du kan ikke lyve til deg selv når du henger 40 meter opp på en isvegg. Du lærer hvem du virkelig er."