Isklatring — når fjellene blir til ispallass

Når vannet fryser til eventyr

En kaldfrostig januarmorgen på Ramfjellsfossen i Nord-Norge starter dagen for Mari, Ole og Hans. Temperaturen er -18°C, og du kan se pusten deres danse i luften. Tre klatrere, tre isøkser, og et 300 meter høyt frosset fossefall som venter.

Isklatring er ikke en sport for folk som ikke liker stress. Det er ikke heller for folk som ikke liker frysende føtter, tungt utstyr og følelsen av at du henger på en tynn isflak 50 meter over bakken. Men for dem som gjør det, er det det beste som finnes.

Mari har klatret i 15 år. Hun sier at isklatring er som en danse — den er intens, vakker, og må gjøres med maksimal konsentrasjon. En feil kan være fatal.

Slik er det å klatre på is

Isklatringen begynner før du setter foten på isen. Den begynner når du sjekker været, når du pakker utstyret ditt, når du vurderer hvor sikker isflakene vil være. Mari har gjort alt dette hundrevis av ganger, men rutinen blir aldri lettere.

Når klatringen endelig begynner, må man fokusere på det som skjer her og nå. Hver slag med isøksen, hvert fottrinn, hver åndedrett er kritisk. Mari bruker noe hun kaller «isklatringsfokus» — en mental tilstand der ingenting annet eksisterer enn fossen og hennes egen kropp.

«Du merker ikke kulden,» sier hun. «Du merker ikke smerten. Du merker bare isen, øksene dine, og gravitasjonen som trekker deg nedover. Det er som meditasjon, men med dobbelthjerterytme.»

Tall og trender

Isklatring er en nisjeutøvelse, men interessen vokser raskt. Her er tallene som viser trenden:

Risiko og sikkerhet

Isklatring er farlig. I løpet av Maris 15 år som isklatrer har hun mistet tre venner i fall og ulykker. Dette er ikke noe hun gleder seg over å snakke om, men hun gjør det likevel.

"Hver gang jeg kommer på fjellene, tenker jeg på dem. Jeg tenker på at jeg kunne vært død mange ganger. Men jeg fortsetter, fordi synet fra toppen og følelsen av å ha klart det — det er verdt risikoen."

Familie og fremtid

Mari har to barn — Torstein, 12, og Emma, 10. De vet at moren hennes har en «farlig hobby». De vet også at hun gjør det med maksimal sikkerhet, og at hun er en av de beste teknisk sett i landet.

Maris ektemann, Per, kan ikke klatre selv — han sier at han mangler «det crazy genet» — men han støtter Mari fullt ut. Han passer barna når hun er på fjellet, og han venter på henne når hun kommer hjem med en kjempesmil på ansiktet.

For familien betyr isklatringen at moren er den som tar de store risikiene og høster de store belønningene. Det lærer barna hennes at livet handler om å velge det du elsker, og så gjøre det så sikkert som mulig.

En isverk som endrer liv

Isklatring er ikke bare en sport — det er en livsstil for dem som driver med det. Det endrer hvordan du ser på naturen, hvordan du ser på deg selv, og hvordan du ser på livet.

Mari planlegger allerede neste sesong. Hun snakker om en ny rute som italienske isklatreren først besteg i 1995. Det blir den vanskeligste hun noen gang har forsøkt.

For henne, og for hundrevis av andre isklatrere rundt om i Norge, er det enkelt: så lenge benen kan bevege seg, øksene kan holdes, og isen tar, vil det være isklatring.