Isklatring mot frosne fossefall — hvor stille møter ekstremt

Hva er isklatring, og når blir det mulig?

Isklatring betyr å bruke metkrukker (små pikarder) og stemmel (spikkler) til å klamre seg til frosne fossefall og isvegg. Du bruker samme sekkeriem og sikring som ved tradisjonell klatring, men i stedet for berggrep bruker du små, presise slag med pikarder til å hakke isfotsteg, ett slag av gangen, oppover vegg som kan være opp til 300 meter høy. Isklatring blir mulig når temperaturer havner under -5°C — varmare og isen blir for myk; kaldare og den blir skjør. Det beste ISse-været er stille, klart, og konsistent kaldt.

En isklatring varer typisk 3–6 timer, avhengig av vanskelighetsgraden. Du bruker hver muskelgruppe, spesielt armene (som piner raskt), og du må ha styrke og utholdenhet. Men du opplever også en slags meditativ tilstand: slaget, steget oppover, slag igjen, helt opp.

Isklatring vs tradisjonell klatring — hva er forskjellen?

Tradisjonell bergrusklatring handler om å finne små grep, bruke beina for kraft, og bevege seg presist og økonomisk. Du klatrer ofte på samme vei — en rute som tusenvis har brukt før. Isklatring handler om å hakke dine egne trinn, slag for slag. Hver isklatring er unik fordi isen endres daglig — samme fossefallet er aldri helt like to dager på rad. Temperatur, snøfall, og sol former isen annerledes hver dag.

Vanskelighetsgrad er også annerledes. En grad-VI isklatring er omtrent som en grad-10a on-sight i tradisjonell klatring — vanskelig, men for mennesker med erfaring og god teknikk. Isklatring belønner presisjon og styrke; tradisjonell klatring belønner problemløsing og smidighet. Og isklatring er kaldare. Selv med best utstyr, fryser fingrene og tærne. Tradisjonell klatring på sommeren, du er varm.

Hvor klatter mennesker is — og hvorfor akkurat der?

Isklatring skjer over hele verden — hvor som helst det finnes frosne fossefall. Norge har dusinvis av isklatringer; Østlandet (rundt Lillehammer og Gausdal) har noen av verdens beste. Canada (Banff og Lake Louise) har ikoniske isklatringer som klatrere drømmer om. Alpene, Sør-Kaukasus, og selv Patagonia i Argentina har isklatringer. Mennesker drar til disse stedene fordi temperaturen er stabil, og isforholdene er forutsigbare — du vet at når kalendariske december kommer og temperaturen holder seg under -5°C, er det is på fossefallene.

Noen isklatringer er «kommersielle» — guidede turer for nybegynnere og entusiaster; andre er «backountry» — du må vandra inn til dem selv. En guidet isklatring koster typisk 1.500–2.500 kroner per person; en ekspedisjon til Banff eller på Svalbard koster mange titusener. Men folk reiser fordi det er en opplevelse som endrer perspektivet ditt på det som er mulig.

Tall og trender

Sikkerhet og nødvendig utstyr for isklatring

Sikkerhet i isklatring krever erfaring, rett utstyr, og en god partner. Du bruker to pikarder, en par stemmel (spikler), isøks (bremsedolk), sekkeriem, kran, og hjelmm — ikke veldig ulikt klatring, men spesialisert for is. De største risikoene er fallende is fra ovenfor (andre klatrere kan løsne materiale), dårlig for sikringsalternativ, eller at du blir utmattingen. Mange isklatrere starter med veiledde turer før de klatrer alene. En god klatreklubb eller guide lærer deg respekt for mediet — is er vakker, men det er også farlig. Mange av verden best isklatrere sier at sikkerhet handler ikke bare om utstyr, men om mentalt forberedelse og respekt for miljøet.

Hvis du ønsker å lære isklatring, start med en guidet tur på lokale fossefall. Du lærer teknikk, forståelse, og respekt før du tar på deg selv.

Hvorfor klatre is når det finnes berg?

"Isklatring er som å skrive poesi på en tapet som forsvinner hver dag. Du gjør det ikke fordi det er praktisk — du gjør det fordi det er nydelig."