Istidenes arv — Landskapet som tiden skapte

Når verden frøs til

For 2,6 millioner år siden begynte jordens klima å svinge. Temperaturer steg og falt i sykluser over tusenvis av år. Under de kulleste periodene — istidene — var hele Nord-Amerika, store deler av Europa og Asia dekt av enormt iskapper. Noen var opptil 3 kilometer tykke. Hvis du skulle leve i New York under siste istid, ville du vært under is.

Mennesker var ikke rundt da de eldste istidene oppstod, men vi var der da de siste oppstod. Vi lever faktisk i den etter-istidperioden som begynte for 12.000 år siden. Det er verden som istidene etterlot som vi skal forstå i dag.

Istidene var en av de mest voldelige kreftene som noen gang har virket på jorden. Iskappene var ikke bare store — de var dynamisk, bevegelig og destruktiv. De skapte og omformet kontinenter, fjorder, daler og søer. Og deres arv ligger omkring oss ennå, påvirker jordas klima og geologi til denne dag.

Breene som skapte kontinenter

Istidenes kraft var mekanisk. Millioner av tonn med is presset ned på bakken, og når iskappen bevegerte seg — og den gjorde det, mange kilometer per generation — ble alt i veien dens skrapt bort. Fjell ble sleipet glatt. Daler ble utgravet langt dypere enn de ville vært ellers. Og når istiden endte og isen smeltet, etterlot den et helt nytt landskap.

Norge, for eksempel, var dekket av is. Da isen smeltet, etterlot den dype fjorder som Sognefjorden og Hardangerfjorden — noen av verdens dypeste fjorder. Disse fjoredene ble bare dypere fordi stenen som fjorden «slet» var hårdere enn steinen rundt, så ismasser skapte dypere spor. Noen av disse fjoredene er så dype at hvis du lot Eiffeltårnet falle ned, ville toppen av tårnet være under vannoverflaten.

Istidene etterlot også morenelandskaper — haugene av stein og grus som iskappen hadde samlet og transportert. Mange av dagens landsdelskarakteristikker i både Skandinavia, Nord-Amerika og Nord-Asia er direkte resultat av isbreenes transport av materiale.

Tall og trender

Istidene er blant jordens viktigste geologiske perioder. De påvirket alt fra klimaet til biologien til geologien.

Hvorfor istidene oppsto

Spørsmålet som forskere har stilt i mange tiår er: hvorfor oppstod istidene? Svarene er kompleks. En kombinasjon av faktorer spilte inn: små endringer i jordas bane rundt solen (Milankovitch-sykluser), vulkansk aktivitet som påvirket atmosfæren, og muligens endringer i havstrømmene.

Det fascinerende er at når det først blir kalt nok til at snø ikke smelter om sommeren, begynner en selvforsterking prosess. Snøen reflekterer solens stråler (høyere albedo), som gjør det ennå kulere, som gjør at mer snø blir på bakken, som reflekterer ennå mer sol. Islandet blir større og større helt til planet er i en 'istidmodus'.

Det er det Dr. Anders Berg fra Universitetet i Bergen kaller 'isalbe-feedback'. "Når isen først starter å øke, forsterker seg prosessen selv. Det er som en dominoeffekt som det er vanskelig å stoppe," forklarer han. Når istiden endte, var det like dramatisk — plutselig stieg temperaturen, isen begynte å smelte, og det hele forandret seg over få tusen år.

Mennesker under istiden

Mennesker levde under istidene, men livet var betydelig vanskeligere enn i dag. Jegere samlet befolkninger i mindre grupper, fulgte dyrespor over frosne sletter, og bodde i huler. De eldste menneskene vi kjenner til levde gjennom istider, og deres evne til å tilpasse seg ekstreme forhold var bemerkelsesverdig.

Når en istid endte, spredte mennesker seg til nye områder. Etter siste istid, for 12.000 år siden, kunne mennesker begynne å kultivere jord i områder som tidligere var dekket av is. Dette muliggjorde landbruk og etablering av permanente bosettinger — grunnlaget for sivilisasjonen som vi kjenner den i dag.

Det ironiske er at vi mennesker kanskje skyldes istidene. Uten dem ville ikke evolution ha presset oss til å bli så intelligent og tilpasningsdyktig. Istidene var brutal, men de formet menneskehetens historie.

Istidene kommer tilbake?

En naturlig spørsmål er: kommer istidene tilbake? Basert på naturlige sykler ja, men ikke i de nærmeste 50.000 årene. Imidlertid kompliserer menneskelige klimaendringer bildet. Den oppvarmingen vi forårsaker kan faktisk dylle ned eller forsinkse en naturlig istid.

Paradoksalt nok, hvis vi ikke hadde forårsaket global oppvarming, ville jorden naturlig drift mot en ny istidperiode — men i veldig lang tid fra nå. Istidene er en del av planetens naturlige rytme, men mennesker har endret spillet.

Å forstå istidene hjelper oss til å forstå hvordan planetens klima fungerer. Det minner oss på at Jorden er dynamisk, at landskapet endrer seg, og at naturen har en kraft som vi mennesker ikke kan helt kontrollere. Istidenes arv ligger omkring oss — i fjordene, i steinene, i geologien. Det er en påminnelse om planetens utempererte kraft.