Slik er det å jobbe lenger enn 67 år

Livet begynner på nytt når pengene slipper opp

Arne Anderssen slukket datamaskinen på sin siste arbeidsdag som ingeniør i august 2020. Han hadde jobbet i samme firma i 34 år, og pensjonssparing var på plass. Men etter bare seks måneder hjemme merket han noe uventet: han kjededde seg. I dag, fire år senere, jobber han 50 prosent som konsulent. «Jeg tenkte at 67 år var slutten på det hele. Men det var det ikke,» sier han.

Anderssen er ikke alene. I Norge jobber omkring 15-20 prosent av arbeidstakerne over 67 år, og tallet øker. Dette skyldes både økonomiske årsaker og et skifte i hvordan vi ser på pensjonering. Der pensjonsalderen før var noe man avventet, har det blitt en påstand som flere og flere setter spørsmålstegn ved.

«Jeg har møtt så mange som har sagt at de skulle ønske de jobbet mer i den første pensjonisttida,» forteller Anderssen. «Det handler ikke bare om penger, men om å ha noe å stå opp til om morgenen.»

Tall og trender

Statistikk fra Statistisk sentralbyrå viser at sysselsettingsgraden for personer 67-69 år er på 45,2 prosent, og tallet har steget jevnt de siste ti årene. For personer over 70 år jobber omkring 12 prosent videre. Kvinners deltakelse i arbeidsmarkedet etter 67 år er også økende.

Helse, sosiale relasjoner og struktur

Forskning fra norske og internasjonale universiteter tyder på at det å fortsette i arbeid etter pensjonsalderen har positive helseeffekter. De som jobber videre rapporterer oftere om god mental helse, en aktiv sosial tilværelse og et strukturert liv. «Arbeid gir mening,» sier Johan Christensen, arbeidsforsker ved Universitetet i Oslo.

Anderssen selv merker dette daglig. Han har energi, sosialt liv gjennom jobben, og er i gang med flere hobbyer enn han var som fulltidsjobber. Han strikker, spiller golf, og leser mye – men skal han ha det bra, må han også ha arbeidet. «Jeg tror det handler om balanse,» sier han. «Jeg jobber ikke fullt, og jeg trenger ikke å tjene masse penger. Men jeg trenger det mentale aspektet.»

Samtidig er det viktig å understreke at ikke alle ønsker å jobbe videre, og det er det ingen skam i. For mange er pensjoneringen en velfortjent hvil etter et langt arbeidsliv. Muligheten til å velge er det sentrale her.

Arbeidsgivere må tilpasse seg

En av de største utfordringene for eldre arbeidstakere er å finne jobb som passer til deres situasjon. Mange arbeidsgivere er fortsatt preget av ageistiske holdninger – forestillingen om at eldre arbeidstakere er mindre produktive eller mindre villige til å lære nytt. Dette er ikke grunnfestet i virkeligheten.

«Vi må få flere bedrifter til å skjønne at erfaringen som en 68-åring bringer, er uvurderlig,» sier Christensen. «Og med rett tilpasning – kanskje mindre fysisk arbeid, eller mer fleksible arbeidsordninger – kan eldre arbeidstakere være like produktive som yngre.»

Anderssen har selv merket denne holdningen. Da han forhandlet fram sitt nåværende konsulentjobb, måtte han aktivt klargjøre at han kunne håndtere moderne teknologi og at hans alder ikke var en hindring. «Det var ikke så vanskelig å overtale ham, men det måtte gjøres,» sier han med et smil.

Pensjonering som valg, ikke skjebne

For Anderssen er sommeren på hytta minst like viktig som arbeidet. Han ser ikke for seg å jobbe hele tiden, men heller ikke å slutte helt. «Jeg tenker at pensjonering blir mindre som en dag du blir pensjonist, og mer som en prosess hvor du gradvis trekker deg tilbake,» sier han.

Dette synet blir stadig mer vanlig, både blant arbeidstakere og arbeidsgivere. Ordninger som gradvis pensjonering og fleksible arbeidsvilkår gjør det mulig for flere å skape en hverdagsbalanse som passer deres situasjon og behov.

Anderssen anbefaler alle som nærmer seg pensjonsalderen å tenke nøye gjennom hva de ønsker. «Det er ikke noe svar som passer alle,» sier han. «Men hvis du trives med det du gjør, og kroppen holder, så kan det være værd å vurdere å fortsette – i alle fall en liten del.»

En ny fase, ikke en slutt

I dag er Arne Anderssen 71 år gammel. Han jobber halvparten av det han gjorde før, spiller golf to ganger i uka, og deler tid mellom en hytte i Telemark og en leilighet i Oslo. Han er aktiv i sitt lokale pensjonistlag og har mange venner som er i samme livsfase som ham.

«Jeg var redd for at livet skulle bli tomt etter pensjonen,» innrømmer han. «Men jeg ser nå at det bare var starten på en ny fase. En fase hvor jeg har mer kontroll over hva jeg gjør, men hvor jeg fortsatt kan være yrkesaktiv og ha noe å stå opp til.»

For ham, som for flere tusen andre nordmenn, har pensjonering blitt mindre om det å slutte å arbeide, og mer om det å gjendefiner hva arbeid og hvile betyr. Og det virker som en glimrende måte å leve på.