Slik er det å jobbe med nedsatt syn på kontor

Min arbeidshverdag begynner klokka åtte

Jeg har jobbet som prosjektleder på et større italiensk teknologiselskap i Oslo i tre år, og jeg er blind. Hver morgen sitter jeg ved min workstation, setter på skjermleser (NVDA), og begynner email-sjekken. Kollegene mine passerer forbi, noen sier hallo, og dagen går sin gang.

Det er ikke dramatisk eller inspirasjonsstikk — det er helt vanlig arbeid. Jeg møter de samme utfordringene som alle andre på kontoret, og jeg løser dem på samme måte. Forskjellen er at når andre scrollar med musen, navigerer jeg med tastaturkommandoer. Når andre leser en PDF, bruker jeg skjermleser.

Denne reportasjen handler om hva som gjør det mulig for meg, og hva andre arbeidsplasser burde gjøre.

Teknologien som gjør det mulig

Skjermleseren er alt. Jeg bruker NVDA (gratis) eller JAWS (dyrere), som leser alt som vises på skjermen høyt til meg. Office-dokumenter, nettsider, Slack-meldinger — det virker på det meste. Problemet er når bedrifter bruker gamle eller dårligt utformet programvare som ikke er tilgjengelig.

Min arbeidsgiver investerte i å gjøre alle interne systemer tilgjengelige — det tok noen måneder. De byttet dårlige PDF-er til HTML, lagde lister i stedet for komplekse tabeller, og sjekket alt med skjermleser før det lanseres internt. Det er ikke en stor investering, men det krevde prioritering.

Jeg har også en forstørringsprogram hvis jeg trenger å jobbe med noe som er rent visuelt, og jeg bruker diktatsoftware for å skrive lange dokumenter raskere enn jeg taster.

Tall og trender

Norske arbeidsplasser har blitt betydelig bedre til tilrettelegging siden 2019. Andelen arbeidsplasser som har tilrettelegging for mennesker med synsproblemer har økt fra 31% til 68%. Det betyr at bare en tredjedel av arbeidsplassene ennå ikke har gjort det, men det er fremdeles mye å gjøre.

Møter og sosialisering: Hvor det blir vanskelig

Møter er min største utfordring. Når leder begynner å vise en PowerPoint, slutter jeg å kunne følge med hvis det er dårlig beskrevet. Jeg ber alltid at noen leser opp hva som blir vist. De fleste kollegene gjør det automatisk nå. På større møter eller fagkonferanser er jeg mer på siden fordi jeg kan ikke lese slides eller notater som deles på skjermen.

"Jeg er blind, ikke døv eller taleveik. Det jeg trenger er at informasjonen blir gjort tilgjengelig på en annen måte enn visuell. Det er det hele handler om."

Det som gjør den største forskjellen: Kollegene

Teknologien er viktig, men kollegenes innstilling er avgørende. På min arbeidsplass var det en periode med usikkerhet: «Skal vi ringe henne hvis hun trenger noe? Eller er det støtende å spørre?» Det løste vi fort — jeg sa at jeg er helt normal og ber om hjelp når jeg trenger det, akkurat som alle andre.

I dag hvis noe kommer opp som er visuelt, spør noen: «Skal jeg beskrive det for deg?» Det er ikke dramatikk, det er bare praktisk samarbeid. Noen kollegaer har blitt dyktige på å sjekke hvis jeg sliter med noe — «Trenger du hjelp med den linken?» — uten å være irriterende eller overbeskyttende.

Det finnes ingen «spesiell håndtering». Jeg jobber som alle andre. Jeg gjør mine oppgaver, jeg har møter, jeg lever det sosiale livet — jeg gjør det bare på en annen måte.

Hva burde andre arbeidsplasser gjøre?

Hvis du leder en arbeidsplass eller jobber i HR, er beskjeden enkel: bygg systemene dine med tilgjenglighet fra starten. Gjør alle interne programvare-løsninger testbare med skjermleser. Anstrell folk basert på hva de kan gjøre, ikke hva de ikke kan se.

Og hvis du får en medarbeider med nedsatt syn: behandle dem som en normal medarbeider. La dem gjøre jobben, be dem fortelle hva de trenger, og løst det praktisk. Det handler ikke om sympati, det handler om inkludering og god forretning — diverse team leverer bedre resultater.