Klassiske klovner vs. moderne fysisk komikk

Fra auguste til absurditet

Det hvite ansiktet, den røde nesen og de store skoene. Bildet av den klassiske klovnen er nærmest ikonisk i vår kollektive bevissthet. Men så kom det noe nytt: teaterkunstnere som brukte kroppen sin på helt andre måter, med mindre sminke, mer filosofi og ofte mer forvirring enn latter. Hva er egentlig forskjellen, og hvor kommer denne utviklingen fra?

Den klassiske sirkusklovnen: auguste og hvit

Sirkusklovnen som vi kjenner den, oppsto i Italia på 1500-tallet og ble perfeksjonert gjennom århundrene. Karakterene var typene: auguste (den dårlige, tåpelige klovnen) og hvit (den smarte, overlegne klovnen). Kombinasjonen deres skapte slapstick-humor som appellerte til alle aldre og alle språkgrupper.

Klassiske klovner brukte pantomime, fysisk gag og timede komedietriks. Et fall på rumpa, en slåsskamp med en stol, en absurd rekkvisitt som plutselig forvandlet seg. Humoren var umiddelbar og lett forståelig for publikum som kanskje ikke var alfabetisert eller sprakompetente.

Denne tradisjonen fortsetter i dag i både tradisjonelle sirkuser og moderne sirkusfestivaler. Det er formler som fungerer, og selv om klovnekostymene har modernisert seg, er de grunnleggende prinsippene urørte.

Moderne fysisk teater: kunstig intelligens og dekonstruksjon

Fra 1960-tallet og særlig fra 1970-tallet begynte teaterkunstnere å stille spørsmål ved hele klovneparadigmet. Grupper som Cirque du Soleil, fysiskteaterkompaniene fra Frankrike og senere Teatregrupper over hele verden startet å eksperimentere. Hvordan kunne man ta det beste fra klovneriets fysiske språk, men gjøre det kunst?

I moderne fysisk teater er det mindre om gjenkjennbare karakterer og mer om kroppen som instrument for emosjon, filosofi og absurditet. Bevegelsene er ofte mer stiliserte, noen ganger elegante, ofte merkelige og uventede. Publikum skal ikke nødvendigvis le, men reflektere.

Materiel som brukes kan være minimalistisk eller spektakulært, men alltid med en ide bak. En artist kan ligge stille på scenen i ti minutter som en kunstnerisk utsagn, noe en klassisk klovn aldri ville gjort.

Teknikker og hvordan de brukes ulikt

Begge former bruker falltekniske, balansering, akrobatikk og timing. Men mens klassiske klovner bruker disse for å oppnå latter og ren underholdning, kan moderne fysisk teater bruke samme teknikker for å skape ubehag, refleksjon eller å stille spørsmål om menneskelig natur. En salto kan være både morsom og skremmende, avhengig av kontekst.

Klassiske klovner har replikk og ofte musikk som hjelper til å setningen tone. Moderne fysisk teater stiller ofte på minimalistisk lyd eller stilleghet. Der klassikeren gjør narr av publikum på kjær måte, kan den moderne artisten utfordre og provosere. Begge er gyldige kunstformer.

Denne divergensen betyr ikke at den ene utelukker den andre. Mange moderne kunstnere låner fra klassisk klovnekompetanse, og klassiske sirkuser har tatt opp elementer av moderne fysisk teater. Det er en levende dialog på tvers av stilartsgrensen.

Tall og trender

Interesse for fysisk teater og sirkuskunst vokser i Norge, særlig blant unge mennesker. Antallet sirkusfestivaler har økt, og nye kompanjer dannes årlig.

Hva betyr dette for framtiden?

Både klassisk og moderne har sin plass i kulturlandskapet. Klassiske sirkuser forsvinner ikke, men de må konkurrere med annen underholdning. Moderne fysisk teater etablerer seg stadig mer som kunstform.

"Å lage god fysisk teater krever samme dedikasjon som klassisk sirkus, bare med andre kunstneriske mål. Det handler ikke om å kopiere forbildene, men å finne sin egen stemme gjennom kroppen."

Konklusjon: To former for samme passion

Klassiske klovner og moderne fysisk teater er ikke motsatser, men ulike uttrykk for menneskets iboende behov for å kommunisere gjennom kroppen. Den ene fjerner mulighetene for humor ikke fra den andre. Begge deler roten i menneskelig bevegelse, tid og rom.

I framtiden vil vi sannsynligvis se enda mer blanding mellom stilene, samt helt nye former vi ennå ikke har tenkt på. Det viktige er at vi fortsetter å la kroppen tale, enten det er for latter, tanke eller refleksjon.