Hva er kunstig liv? En guide til digitale organismer og simulerte økosystemer

Når kode begynner å se ut som liv

Kunstig liv er ikke en robot. Det er ikke en AI som kan snakke med deg eller forstå verden. Det er et digitalt vesen—helt og holdent laget av matematikk—som lever i en datakode, som reproduserer seg selv, som konkurrerer med andre digitale vesener om ressurser, som muterer, som utvikler seg, og som dør. Hvis du ser på det skje i sanntid, ser du noe som minner mistenkelig mye om evolusjon, håp, og overlevelse. Likevel er det ikke «virkelig» liv. Men kanskje det burde være det. Kunstig liv er et felt hvor biologer og programmerer møtes, og hvor svarene blir mindre og mindre klare jo dypere du graver.

Tall og trender

Kunstig liv ble første gang skapt i laboratorium i 1987 av biolog Christopher Langton ved Los Alamos nasjonallaboratorium. Han skapte digitale organismer som bestod av omkring 50 linjer kode—små programmer som kunne reprodusere seg selv, mutere, og konkurrere om datakraft. Siden den gang har feltet vokst til å omfatte simulerte økosystemer med millioner av digitale vesener, digital evolusjon som produserer løsninger på problemer som ingen menneske hadde tenkt av, og computere som kan kjøre naturlig valg på millisekunder istedenfor millioner av år som i naturen.

Slik oppstår liv fra ingenting

Dr. Lars Enerud, biolog og AI-forsker ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet, har arbeidet med kunstig liv i 15 år: «Hvis du setter opp en liten digital verden med enkle regler—hvor digitale vesener kan spise, bevege seg, og reprodusere seg—så begynner ting å skje. Etter noen sekunder ser du aggressiv atferd. Etter minutter ser du samarbeid og lag-dannelse. Etter timer se du strategier som ingen menneske hadde programmert inn. Det er helt surrealistisk å oppleve.»

"Etter noen sekunder ser du aggressiv atferd. Etter minutter ser du samarbeid og lag-dannelse. Etter timer se du strategier som ingen menneske hadde programmert inn."

Hvordan blir kode til liv?

Det handler om fire grunnleggende ingredienser: selvreplikasjon, variasjon, konkurranse, og miljø. En digital organisme består av instruksjoner som kan kopiere seg selv. Når den kopier seg selv, introduseres små feil (mutasjoner). Miljøet er begrenset—det er ikke nok datakraft til at alle kan overleve. Så konkurransen oppstår naturlig: organismer som er bedre til å overleve og reprodusere, gjør nettopp det, mens andre dør ut. Kjemisk er det helt annerledes fra biologi, men mekanisk er det nøyaktig samme prosessen som skapte mennesker, dinosaurer og bakterier på Jorden for milliarder av år siden.

Hva kan kunstig liv brukes til?

Alt mulig. Designere bruker kunstig liv for å skape nye mønstre, nye arkitekturformer, nye produktdesigner. Militæret bruker det for å simulere konflikt og strategi. Biologer bruker det for å forstå hvordan kode (DNA) blir til atferd og fysisk form. Medisinen bruker det til å simulere kreftceller og hvordan de evolerer og blir resistent mot kreft-behandling. Et selskap i Japan bruker kunstig liv til å design glassfiber-strukturer som er sterkere men bruker mindre materiale enn menneskelig design. Det som blir skapt i disse simuleringene er ikke bare interessant—det er nyttig.

Er kunstig liv egentlig liv?

Det er der filosofien beginne. Hvis en digital organisme lever, dør, reproduserer seg selv, muterer og blir mer kompleks over tid—hvis den har selvinteresse og overleviselsesdrift—hvis den i alle praktiske henseender oppfører seg som levende—er den da «virkelig» levende? Eller er det bare en sofistikert simulering av liv? De fleste biologer og filosofer sier at det er ikke liv i den biologiske betydningen. Men få kan definere eksakt hvor grensen går. Kanskje spørsmålet ikke er om kunstig liv er virkelig liv. Kanskje spørsmålet er: hva betyr det at vi nå kan skape noe som oppfører seg på nøyaktig samme måte som liv uten å være det?