De ukjente kvinnene som formet romfartens historie

Når historien skrev ut halvparten av ligningen

I 1969 landet Apollo 11 på månen. Neil Armstrong og Buzz Aldrin huskes som heroene. Mindre kjent er at deres landing var mulig bare på grunn av hundretalls mennesker — mange av dem kvinner — som gjorde grunnleggende beregninger på bakken.

Noen av disse kvinnene — Katherine Johnson, Sally Ride og Margaret Hamilton — har fått noe historisk redressal nylig. Men historien om kvinners rolle i romfarten er dypt større — en historie om hvordan gjennomsnittlig begavelse møtte ekstraordinær determinasjon mot massive hindringer.

Denne artikkelen forsøker å rette opp noen av de største tomrommene i hvordan vi forstår romfartens historie.

Menneskets «data-maskiner» — før elektroniske datamaskiner

Før elektroniske datamaskiner, var «computing» menneskelig aktivitet. NASA ansatte små arméer av matematikere — primært kvinner — for endeløse beregninger som romfarten krever.

Disse kvinnene, kjent som «human computers», var ikke sekretærer. De var dyktige matematikere med universitetsgrader som gjorde arbeid på samme nivå som mannlige ingeniører. Likevel var de betalt mindre, hadde begrenset karriereutvikling, og deres navn forsvant fra rapporter.

Katherine Johnson er kanskje mest kjent. Hun gjorde kritisk viktige baneberegninger for Mercury- og Apollo-programmene. Hennes presisjon var så kjent at astronauter ba NASA om at Katherine gjorde beregninger for deres oppdrag.

Katherine Johnson: Matematikens sjæl i Apollo

Katherine Coleman Goble Johnson ble født i 1918 i West Virginia. Hun viste matematisk talent fra barndommen, men møtte hindringer: hun var kvinne, og sort i segregert Amerika.

I 1953 ble hun ansatt av NACA (senere NASA) i deres «Colored Computers»-avdeling — eufemisme for segregert enhet hvor sorte kvinnelige matematikere ble plassert. På tross av diskriminering gjorde hun arbeid med slik presisjon at hennes navn ble allment kjent.

Hun arbeidet på Mercury-, Gemini- og Apollo-programmene. Hennes baneberegninger var så nøyaktige at de ble brukt som sjekk mot elektroniske datamaskiner — hun var menneskelig verifisering av maskiner. Hun levde til 2020 og mottok nasjonal medalje fra presidente Obama i 2015.

Tall og trender

Kjønnsbalanse i STEM-felt var ekstrem under romfartens gullalder. I 1960 var mindre enn 3% av amerikanske fysikere kvinnelige. I NASA's human computer-program var opptil 25% kvinnelig, men disse ble sjelden skreditert.

Andre pionerer: Sally Ride og Margaret Hamilton

Sally Ride ble første amerikanske kvinne i rommet (1983), men betydning hennes snevres til «første kvinne» istedenfor bemerkelsesverdig ingeniør. Hun arbeidet ekstensivt på Challenger-katastrofen og påpekte sikkerhetsmangler som ble ignorert.

Margaret Hamilton programmerte veilednings- og navigasjonscomputer for Apollo-månelandingen. Hennes arbeid var kritisk — George Mueller erklærte at hennes kode var «like avgjørende som noe som skjedde på månelandingen.» Likevel ble hun ikke inkludert i mange Apollo-histories.

Både Ride og Hamilton møtte fokus på kjønn istedenfor arbeid — gjenganger i kvinners romfarts-erfaring. De slo ned barrierer, men under konstant gransking og ofte fiendtlig motstand.

Strukturell diskriminering — mer enn bare snoring

Historien om kvinners bidrag til romfarten er ikke saklig spørsmål om glemmelse. Det handler om strukturelle barrierer som aktivt marginaliserte og hindret karrierer.

Kvinnelige matematikere ble betalt mindre, tilbakeholdt fra promotering, og ansett som mindre interessante av medier. Navn forsvant fra publikasjoner. De møtte både implisitt og eksplisitt sexisme — spørsmål om de «burde være hjemme» og kollega som ikke anerkjente arbeidet.

Det er viktig å erkjenne dette — ikke som feminist point, men fordi det påvirker hvordan vi forstår vitenskapelig framgang. Vi har mistet århundrevis av innsikt og talent til diskriminering, og fortsetter det i dag.