Romfaherinnene som sto i skyggen

De usynlige aritekter av Apollo-missjonene

Når Neil Armstrong tok sitt første steg på månen i 1969, var det hjerteslaget fra milliarder av mennesker verden over som utgjorde ett moment. Men bak dette ikoniske øyeblikket var det tusenvis av mennesker som hadde arbeitet året og på årene for at dette skulle bli mulig. Mange av disse menneskene var kvinnene - matematikere, fysikere og programmerere som gjorde de beregninge som var nødvendige for at astronautene skulle både komme bort til månen og tilbake igjen. Uten disse kvinnene ville ikke Apollo-programmet lyktes. Likevel ble deres arbeid ofte oversett eller tilskrevet mennene som fikk rampelyset. Dette var ikke bare urettferdig - det var en massiv historieforfalskning.

""Vi var 'computere' - mennesker, ikke maskiner. Vi gjorde jobben som ikke kunne gjøres manuelt. Og vi gjorde det godt," sier katharine Johnson, NASA-matematiker."

Tall og trender

I 1960-årene hadde NASA over 400 kvinnelige computerister som jobbet med beregningene som var nødvendige for romfarten. I perioden før datamaskiner ble alminnelige, var mennesker som kunne utføre komplekse matematiske beregninger mye mer verdifulle enn maskinene. Disse kvinnene, ofte med doktorgrader i matematikk og fysikk, utgjorde faktisk rundt 75% av NASA's kodepersonell. Mange av disse kvinnene var afroamerikanske, noe som gjør deres bidrag enda mer bemerkelsesverd gitt segregasjonsalderen de jobbet i. Det tok til langt inn på 1980-tallet før den første amerikanske kvinne (Sally Ride) ble astronaut, men hundrevis av kvinnelige data-scientister hadde allerede vært avgjørende for at menn kunne nå rommet.

Katharine Johnson: Matematikeren som ville ikke bli ignorert

Katharine Johnson var en afroamerikansk matematiker som sluttet seg til NACA (som senere ble NASA) i 1953. Hun var så dyktig at hun raskt ble en av de mest ettertraktede beregningsspesialistene. Da NASA begynte arbeidet med Mercury-programmet (det første amerikanske menneske-romfartsprogrammet), var det Katharine som gjorde flere av nøkkelberegningene. Et av hennes viktigste bidrag var å beregne banene for Mercury-Redstone 3-oppskytingen i 1961, der Alan Shepard ble den første amerikaneren i rommet. Til tross for sitt vitale arbeid ble Katharine Johnson oversett i mange år. Hun jobbet på et segregert kontor, og hennes navn dukket sjelden opp i offisielle dokumenter. Det var først relativt nylig, gjennom filmen «Hidden Figures» fra 2016, at hennes bidrag ble bredt kjent.

""Vi var nøkkelen til romfarten. Uten oss ville ingenting ha blitt beregnet korrekt," sier Johnson i et intervju fra 2016."

Andre pionierer: Fra Margaret Hamilton til Sally Ride

Katharine Johnson var langt fra alene. Margaret Hamilton var en av de første programmerere som arbeidet med Apollo-guidancedatamaskinen. Hun skrev koden som gjorde at Apollo Lunar Module kunne lande på månen. Hvis det var en feil i hennes kode, ville astronautene være døde. Presset var ubeskrivelig, og hennes arbeid var perfekt. Dorothy Vaughan var en afroamerikansk matematiker som ble leder for en gruppe av kvinnelige computerister ved NACA. Hun bidro også til å introdusere FORTRAN-programmering til kontoret hennes, noe som revolutionerte hvordan beregninger ble gjort. Sally Ride ble den første amerikanske kvinnen i rommet i 1983, og hun var også en av få astronauter som hadde en doktorgrad i fysikk. Hennes tur i rommet var mulig på grunn av arbeidet til hundrevis av kvinnelige ingeniører og vitenskapsmenn som hadde arbeitet før henne.

""Jeg ville vise at kvinner kunne gjøre vitenskap," sier Sally Ride i et intervju fra hennes karriere."

Fra skyggene til historiebøkene: Hvordan historien blir rettferdig

I dag er det langt bedre dokumentert at kvinnene var essensielle for romfarten. Filmen "Hidden Figures" basert på Margot Lee Shetterly's bok om de svarte kvinnelige mathematikerne hos NASA, har gjort at deres bidrag er kjent langt utover NASA. Universiteter tilbyr nå kurs som lærer om kvinners rolle i vitenskap og teknologi. Unge jenter vokser opp i dag og lærer at det var ikke bare menn som skapte romfarten - det var også kvinner som var like intelligente, like dedikerte og like dristige. Selv om en del av den historiske rettferdigheten dessverre kommer for sent for mange av disse pionierne som har gått bort, så betyr det at fremtiden er annerledes. I dag jobber kvinner gjennom hele NASA i seniorposisjoner, som ingeniører, astronauter og ledere. Og de bygger på grunnlaget som Katharine Johnson, Margaret Hamilton, Dorothy Vaughan og Sally Ride la.

""Uten historien om disse kvinnene, ville vi ikke forstå romfarten fullstendig," sier NASA-historiker Elizabeth Halloran."

Kvinnene som leder romfarten i dag

I dag er det langt flere kvinnelige astronauter, ingeniører og vitenskapsmenn i romfarten. Astronauter som Christina Koch, Anne McClain og Jessica Meir har fulgt i sporene av Sally Ride. Kvinnelige ingeniører designer romskip, satellitter og rovere som utforsker Mars. Kvinnelige fysikere studerer svarte hull og gravitasjonsbølger ved hjelp av romteleskoper. Kvinnelige programmerere skriver den koden som styrer romstasjonen. Det er ikke lenger en undtagelse at kvinner jobber i romfarten - det er normen. Men historien om kvinnenes pioneerarbeid må huskes. Uten Katharine Johnson, Margaret Hamilton, Dorothy Vaughan og mangfoldigheten av andre kvinnelige computerister, codere og ingeniører, ville mennesker aldri ha nådd månen. Og uten deres eksempel, ville dagens kvinnelige romfartspillere ikke ha vært der. Romfarten er ikke mands arbeid - det er menneskets arbeid.