Mime versus standup – to kunstformer i møte med publikum

Mime og standup – to rådt oppositta kunstformer

Standup-komikeren står på scenen, tar mikrofonen, og uttaler seg. Mime-artisten står i stillhet og bruker bare kropp og ansikt.

Det høres ut som to helt løsrevne kunstformer. Og på mange måter er de det. Standup er avhengig av ord. Mime-artisten har null ord å jobbe med.

Men hvis du ser nærmere, er de faktisk ikke så ulike. Begge handler om timing. Begge handler om å bygge spenning og så løse det. Begge handler om å forstå hva som får mennesker til å ler.

En standup-komiker uten god timing blir kjedelig. En mime-artist uten god timing blir kjedelig.

La oss dykke ned i hva som gjør disse to kunstformene både like og helt forskjellige.

Tall og trender

Det finnes bemerkelsesverdig få statistikker om mime. Standup har mer synlighet.

Hva de har til felles – og hva som skiller dem

**Timing og pauser.** En god komiker vet at pausen er like viktig som setningen. En mime gjør eksakt det samme med sitt ansikt. En lang pause hvor du ser artisten bearbeide noe – det kan være like morsomt som ordene selv.

**Observasjon av menneskelighet.** Begge handler om å observere mennesker. Komikeren har kanskje observert at alle sliter med å åpne en pose med chips. Mime-artisten lager en helt forestilling om det – den fysiske kampen, frustrasjonene.

**Tilgjengelighet.** Standup krever språk. En norsk komiker kan ikke opptre for et tysk publikum. Mime er helt språk-uavhengig. En mime-artist kan opptre hvor som helst.

**Trening.** Standup-komikere trenger gjerne å være intelligente observatører som kan skrive. Mime-artister må lære teknikk som en danser ville gjort, gjennom årvis repetisjon.

**Publikums forventning.** Folk forventer at standup skal være morsomt. Folk forventer at mime skal være kunstnerisk – og kanskje også morsomt.

Hvordan de lager moro på helt forskjellige måter

En komiker kan si: «Jeg prøvde å være på 00:30-trening. Treningssenteret hadde tatt opp alle speilene fordi folk som meg ikke skal se oss øvelse.» Publikum ler fordi det er sant og observant.

En mime-artist gjør en forestilling hvor hun etterligner noen som forsøker å trene, men stanker seg selv i speilet. Hun gjør dette helt stille. Publikum ler fordi det er fysisk humor og timing.

Begge er moro, men på helt forskjellige måter. Standup-humoren krever at publikum forstår ordene. Mime-humoren krever at publikum SER og tolker.

En standup-komiker som ikke er verbalt dyktig, oppfattes som umorsom. En mime-artist som er dårlig til fysisk timing, oppfattes som umorsom.

Men en standup-komiker som prøver å være mime, virker kanskje bare merkelig.

"Mime er det motsatte av standup – og nettopp det som gjør det magisk"

En europisk mime-artist deler sin filosofi om den tause kunsten.

"I standup er det mange ord og kanskje for lite handling. I mime er det ingen ord, men åndelig handlinger. Vi forteller historier ved hjelp av det mennesket forstår universalt: bevegelse, ansikt, følelse."

Er mime en glemt kunstform – eller på vei tilbake?

Mime som kunstform har vokst mindre populær siden 1980erne. I dag vet yngre mennesker det fra Charlie Chaplin og sirk, ikke som egen kunstform.

Men mime har ikke forsvunnet – det har bare endret seg. I dag ser vi mime integrert i annen scenekunst. Dansere gjør mime-elementer. Teater-artister gjør mime-elementer.

Vi ser også en trend hvor unge artister blander mime med modern teknologi – mime kombinert med musikk, mime kombinert med digital art.

Standup-komedien blir bare større. Flere mennesker lager standup, flere plattformer distribuerer det.

Kanskje fremtiden er ikke at mime blir mer populær som standalone kunstform, men at den integrerer seg dypere i annen kunstform.