Mime versus moderne performance: To måter å fortelle på

Mimens tradisjon som kunstform

Mime har røtter som strekker seg tusenvis av år tilbake – til antikkens pantomime i Hellas og Roma. Som strukturert kunstform ble den etablert på 1900-tallet av franske kunstnere som Marcel Marceau, som gjorde mime til en seriøs kunstform. Marceau utviklet det til å være poesien av bevegelse – hver gest hadde mening, hver bevegelse fortalte en historie.

Tradisjonell mime har noen karakteristiske trekk: ingen ord, ansiktets uttrykk er kritisk, og kroppen må formidle alt. Mimen lager illusioner av å være fanget i imaginære bokser, å fiske med usynlige fiskeliner, å være påvirket av usynlig vind. Det krever enormt med teknikk for å se enkel ut. En god mime kan få publikum til å tro på helt umulige ting gjennom fysisk overbevisning alene.

Moderne performance-art: Utgrenser og eksperimenterer

Moderne performance-kunst, som vokste ut av avantgarde-bevegelsen på 1960- og 70-tallet, bruker elementer fra mime men utvider grensene langt utover. Moderne performance-kunstnere bruker ofte tekst, musikk, projeksjon, og andre elementer alongside med kroppsspråk. De bruker ofte mimeteknikkene – kontroll over ansikt, presisjon i bevegelse – men blander det med helt andre ting.

En moderne performance-kunstner kan ha en halv time hvor de ikke sier noe ord, som en mime, men så plutselig begynne å snakke. De kan gjøre soundtrackkunst med sin egen stemme, eller projisere sitt ansikt på en vegg mens de danser. Det er fri, eksperimentell, og grenseløs. Moderne performance er ofte mer politisk, mer personlig, og mer forvirrende enn tradisjonell mime.

Hva de deler, hva de skiller

Hva deler mime og moderne performance-kunst? Begge er avhengig av kroppsbevissthet og presisjon. Begge krever at kunstneren forstår hvordan publikum leser deres bevegelser. Begge handler om å transformere abstrakte ideer til noe fysisk og håndgripelig. Begge kan være uhyre kraftfulle – uten ord kan de formidle følelser som ville vært vanskelig å si høyt.

Men de skiller seg på flere måter. Mime er strukturert – det har konvensjoner som publikum lærer å forstå. Moderne performance er ofte kaotisk, abstrakt, og mindre lesbar. Mime er gjerne humoristisk eller berørende. Moderne performance kan være ubehagelig, forvirrende eller uattraktivt – og det er ofte poenget. Mime har regler man kan lære. Moderne performance handler ofte om å bryte alle reglene.

Tall og trender

Hvor populær er mime og moderne performance egentlig? Og hvordan påvirker de hverandre?

Hva kunstnerne sier

Mime og moderne performance er ikke så ulike som man tror.

"Mime lærte meg disiplin og presisjon. Men modern performance lærte meg frihet. Nå bruker jeg begge – jeg har mimes teknologi og kontroll, men jeg bruker det til å si ting som mime aldri ville kunne gjort. Det er ikke motsigelse, det er evolusjon."

To sider av samme mynt

Mime og moderne performance er ikke konkurrenter – de er to punkter på samme spektrum av kropp som kunstmedium. Mime gir teknikk og tradisjon. Moderne performance gir frihet og eksperimentering. De beste kunstnerne bruker både.

For publikum som ønsker en behagelig, morsom og lesbar forestilling, er tradisjonell mime perfekt. For de som ønsker å bli utfordret og dypt påvirket, kan moderne performance være det riktige. Men til slutt handler både om det samme: å bruke menneskets kropp til å formidle noe som ikke kunne blitt formidlet på noen annen måte. Det er magien som har holdt begge levende i hundrevis av år.