Møtet med døden – filosofer om livets viktigste spørsmål

Det som ikke skal snakkes om

I moderne vestlig kultur snakker vi gjerne ikke om døden. Den er noe som skjer andre steder, i sykehus eller sykehjemm, ikke noe vi innbyr til middagsamtaler. Men filosoafer gjennom historien har insistert på at nettopp ved å møte døden tankmessig, kan vi leve bedre. Søren Kierkegaard sa at angsten over døden er det som gjør oss mennesker. Martin Heidegger hevdet at erkjennelse av at vi skal dø, er det som gjør livet autentisk. Kan det være sant? Kan den filosofiske møtet med døden faktisk forbedre livet vårt?

De gamle greskerne som ikke fryktet døden

Epikur, hvis navn i dag ofte knyttes til hengivelse til fornøyelses, sa noe ganske rart: «Vendt du til livet, fryktet du ikke døden.» Hans idé var ikke at vi skulle søke maksimal nytelse, men at vi skulle leve et enkelt, vesentlig liv hvor vi møtte våre grunnleggende behov og delte med andre. Døden, mente han, var ikke noe dårlig – det var kun det å miste livet som var dårlig. Siden du ikke eksisterer når du er død, kan ikke døden gjøre deg vondt. Hva skulle man da ha frykt? Stoa-filosofene tok et annet, men lignende, standpunkt: aksepter det som ligger utenfor din kontroll, inkludert døden, og fokuser på det du kan kontrollere – dine handlinger og tankemønstre.

Tall og trender

En som visste

"For å leve fullt må du være villig til å dø. Først da er du virkelig fri."

Moderne eksistensialister og døden

Jean-Paul Sartre og Albert Camus skrev om det absurde – det faktum at vi strekker etter mening i et univers som kanskje ikke har noen. Døden var sentral i denne tankegangen. For Camus var det absurde nettopp at vi søker meningsfulle liv innenfor en dødelig verden. Hans konklusjon? Vi må oppgi søket etter absolutt mening og i stedet skape vår egen mening gjennom våre handlinger og valg. Dette perspektivet har hjulpet millioner med å finne fred med dødeligenheten. Du er fri til å velge hvem du vil være – og det er styrken ved menneskelig eksistens.

Leve med døden i tanken

Å tenke på døden trenger ikke å være deprimerende. Tvert imot finner mange mennesker at når de virkelig godtar at de skal dø – ikke som ide, men emotionelt – så klarner prioriteringer. Konflikter som virket viktige blir små. Kjærlighet blir viktigere. Tida blir mer verdifull. Mange mennesker som har gjennomlevet nærdedsopplevelser, rapporterer dette eksakt: en fundamental ompriortering av hva som betyr noe. Filosofien tilbyr oss en måte å få dette innsiktet uten å måtte oppleve en trauma først. Den stoiske praksisen av «memento mori» – å huske på at du skal dø – er ikke morbid; det er befrietjende.