Skaperguder i Afrika og Amerika: disse ligner

Myten om den store floden, skapet eller hav

Hvis du leser skapelsesmytene fra Yoruba (Afrika), Quechua (Peru), Maori (New Zealand), og Dinka (Sudan) side ved side, møter du noe overraskende: de ligner.

Ikke identisk. Men mønstre gjentar seg. Skaperguder som jobber sammen eller i konflikt. Verden som oppstår fra kaos eller samarbeid. Mennesker som både høyt estimert og grunnleggende feilfull.

Antropologer har lenge undret seg: er disse universelle menneskelige fortellinger, eller er det kulturell diffusjon vi ikke vet om? En ny studie fra Lund og Berkeley gir svar.

Tall og trender

Sammenligningen av 20 ulike urfolks-mitologier fra Afrika, Amerika, Øst-Asia og Oseania viser 18 gjentagende mønstre. Disse mønstre vises oftere sammen enn som tilfelle ville forutsatt.

De seks store mønstrene

Det første mønsteret er «Skapelsen gjennom konflikt». En gud eller guddom kommer i konflikt med kaos-krefter, og verdenen oppstår fra kampen. Vi ser dette hos Yoruba, Quechua, og Dinka.

"At så mange kulturer har denne myten antyder at mennesker av instinkt forstår ordning som noe som må kjempes for. Kaos er standarden. Verden må skabes, vedlikeholdes, og forsvares."

Ordning, foreldelse og menneskelig feil

Det andre mønsteret er «Mennesket som kunstig». Mennesker blir ikke født, men skapt — fra leira, fra stjerner, fra tanker. Dette antyder en forståelse av mennesker som kunstige produkter av vilje.

Det tredje er «Foreldelse av skapelsen». Verden blir ikke skapt ferdig, men blir ødelagt, endret, og gjenskapt — igjen og igjen. Mennesker bærer både guds gaver og ondskap inni oss.

De andre mønstrene inkluderer: «Skapelsen har innebygde grenser», «Dyr som læremestere», og «Tid som sirkler, ikke linjer».

Hvorfor disse mønstrene?

Er disse tegn på en «menneskelig dyp-struktur» — våre hjerner tolker verden på visse måter?

Eller er det tegn på at mennesker som vandret fra Afrika for 70 000 år siden bar disse fortellingsene med seg?

Eller er de tegn på at visse livsopplevelser — at verden er kaotisk, at mennesker er både dømt og verdifull — forekommer universelt?

En felles menneskelig arv

Forskerne tror det er en blanding: noe er dyp-menneskelig, noe er diffusjon gjennom urhistorie, og noe oppstår fra felles utfordringer.

Det viktigste funnet er at verden ikke oppfinner seg selv 20 ganger separat. Mennesker verden rundt møter samme spørsmål — og deres svar, selv fra helt separate kulturer, ligner.

Det gjør oss mindre alene. Våre spørsmål blir mindre originale, men våre svar dypere fordi de deles av milliarder mennesker gjennom tusenårs tid.