Hva er underverdenen og hvordan oppfatter ulike kulturer dødsriket?

Menneskets store frykt

Hva skjer når vi dør? Ingen har kommet tilbake med sikker svar, så mennesker har oppfunnet svar. Nesten hver kultur som har eksistert, har en underverden — et område der sjeler eller likene blir sendt etter døden. De er ofte forskjellig, men forbløffende like i mange måter.

Gresk Hades — den organiserte døderiken

I gresk mytologi ligger Hades dyp under jorda. Det er styrt av guden Hades selv. Når du dør, blir sjelen din ledet av Charon, en sjølsmenneskebåtmann, over elven Styx. For å betale ham må du ha en mynt under tungen (så gravelegg plutselig gir mening!). På den andre siden møter du Hades, som dømmer deg. Var du dårlig? Du går til Tartarus, et sted for tortur. Var du god? Du går til Elysium, en lystig del av Hades der helter og gode mennesker nyter paradiset.

Hades er ikke nødvendigvis en forferdelig plass — det er et sted der sjeler blir adskilt etter hvordan de levde. Idéen om at døden har orden, at det finnes rettsidé, blir viktig.

Egyptisk Duat — møtet med guden

Egypterne mente at underverden het Duat. Her må sjelen din møte en serie prøver. Du må gå gjennom flere rom, hver med væpnet guder. Du må huske nøyaktige navn og løsen for å komme videre. Hvis du klarer det, møter du til slutt guden Osiris, som veier hjertets ditt mot fjæren til sannhet. Hvis hjertet er ondt, blir det spist av Ammit, en drage-aktig skapning. Hvis det er godt, lever du videre i et evig riket.

Egyptisk Duat krever forberedelse. Du måtte vite sjelen navn, du måtte kunne maneia — det er derfor egyptere skrev så mange inskripsjoner i graver. De var egentlig instruksjoner til døde mennesker om hvordan de skulle navigere.

Nordisk Hel — for de som ikke dør i kamp

Nordmenn var mer pessimistisk. For de fleste mennesker som ikke døde i kamp, venter Hel — underverden styrt av gudinnnen Hel (halvt levende, halvt dødt). Det er et mørkt sted uten særlig spenning. Krigerene som døde i kamp, får imidlertid gå til Valhall, hvor de drikker og slåss dagen lang. Hel er ikke ond — hun er bare kjedelig. Det er en nordisk pessimisme som helt unik blant mytologiene.

Nordisk underverden har ikke en dommer-gude som egyptisk eller gresk. Det er bare uunngåelig, og det er ikke noe særlig man kan gjøre ved det.

Tall og trender

Underverdensmyter deler uventede mønstre.

Merkelige mønstre som gjentar seg

Tross all kulturell skilnad, gjentar underverdensmyter seg på merkelig måte. Nesten alle har en grense som må krysses — elv i gresk, skog i keltisk, bro i islamsk. Nesten alle har en rettsomstilling — noen dommer eller dømende gud. Nesten alle har en del for gode og en del for onde.

Er det fordi mennesker er kabal like, og vi tenker på samme måte? Eller finnes det en arketype for hvordan vi forestiller oss døden? Mytologer og psykologer diskuterer dette, men svaret er mystisk.

Asiatiske varianter — reinkarnasjon og dharma

I japansk Shinto kalles underverden Yomi. Det er et mørk, forråtnet plass som er mer som et gravkammer enn et dom-sted. I buddhisme og hinduisme er underverden eller underverdenen ikke slutten — det er bare en stasjon. Sjelen kommer tilbake til jorden igjen, og hvor den reinkarneres avhenger av karma. Det er ikke en uavvendelig skjebne, som i nord; det er en syklus.

Det viser at asiatisk filosofi ser på døden som del av en større prosess, ikke som en endelig dom.