Underverdenen i norsk mytologi

Ni verdener, flere underverdener

Nordisk mytologi er ikke som greskromansk mytologi med ett eneste døderiket. I stedet presenteres universet som Yggdrasil, verdenstørnøkelen med ni verdener festet ved dets røtter, stamme og grener. Disse verdener er ikke alle like — noen er hjemstedt for guder og mennesker, andre for kjemper, dverger og ikke minst de døde. Underverdenen i norrøn tradisjon er en kompleks og multilags verden, ikke bare et straffe- eller belønningssted, men en strukturell del av kosmologien.

Å forstå underverdenen er å forstå hvordan norrøne folk oppfattet døden, universet og menneskets plass i det hele. Det finnes ingen enkel himmel-helvete dualisme; i stedet finnes det graderte verdener med ulike karakteristikker og destinasjoner basert på hvordan man levde og hvordan man døde. Denne oppfatningen var så grunnleggende at den påvirket både religion, etikk og hverdagslivet til vikinger og deres etterkommere.

Hel — Gudinnen som stiler over døde

Hel (eller Hæl på norrønt) er gudinnen som stiler over de fleste døde. Hun er datter av Loki, og hun mottar de som døde av sykdom eller alderdom — ikke krigerane som døde i kamp. Hennes riket, også kalt Hel, ligger i den dypeste roten av Yggdrasil, langt nord, og det er ekstremt vanskelig å nå for de levende. Leggen skal være så bred som verden, og man må krysse en vigende bru. En vakthund ved navn Garmr vokter inngangen med alt sitt ståhei.

Hel selv er beskrevet som halvt levende og halvt død — halve kroppen hennes er kjøtt og blod, den andre halven likpallid og dekay. Det er sannsynlig at hun representerer overgangen mellom liv og død, og hennes riket blir ofte omtalt som verken straffende eller belønning — bare endestasjonen for de fleste sjeler. Det var en merkelig og mindre dramatisk oppfattelse av døden enn mange andre religiøse tradisjoner.

Valholl for krigerane

Mens vanlige døde går til Hel, har norrøne krigerane en helt annen skjebne — Valholl (Valaskjálf). Dette er den storslåtte hallen hvor valkyrier og semi-gudelige krigerane møtes, og det er her den store siste krigen Ragnarøk vil utspille seg. Valholl er et sted for ære, kraft og evig kamp — krigerane trener hele dagen og slåss mot hverandre, før de festes med de fineste matene og øl om kvelden.

At mange norrøne kjempera håpet på Valholl reflekterte en helt annen verdisetning enn kristendomens paradis. Hvor kristendommen verdsatte demesne og fredelig kontemplasjon, verdsatte norrøn kultur kamp, ære og kraft selv i det hinsides. Dette skapte en kultur hvor ære i krig var det høyeste målet, og hvor død i battle var en vei til udødelighet og verdsættelse.

Tall og trender

Interesse for norrøn mytologi vokser sterkt.

Muspelheim og Niflheim

Før Yggdrasil og før verden som vi kjenner den, fantes Muspelheim — verden av ild — og Niflheim — verden av is og tåke. Det var fra kampen mellom varmen fra Muspelheim og kulden fra Niflheim at verden ble til. Begge disse verdiene blir omtalt som underverdener i kosmologien, selv om de ikke er 'døderiket' — de er eldre og mer primordiale, representerer de grunnleggende kreftene som verden oppsto fra.

Muspelheim våkes av Surtr, en kjempe som skal komme under Ragnarøk for å brenne verden ned. Niflheim er fryktelig og trist, full av dunkelhet og bitterkald. At begge disse finnes i underverdenen representerer den norrøne ideen om at verden står stabil mellom ekstreme krefter — varme og kulde, skapelse og destruksjon, liv og død.

Arv og påvirkning på norsk kultur

Den norrøne underverdenen og oppfatningene av døden har påvirket norsk kultur gjennom hele historien. Fra runeinskripsjoner på gravsteder til modern norsk litteratur, film og musikk, finnes ekko av disse gamle forestillingene. Og det er ikke merkelig — oppfatningen av død og det hinsides sier noe fundamentalt om hvordan en kultur forstår seg selv, sitt formål og sin verdi.

I dag opplever vi en renessanse av interesse for norrøn mytologi, ikke bare som akademisk emne, men som inspirasjon for kunst, musikk, tatoveringer og litteratur. Forståelsen av Hel, Valholl og de andre underverdener gir oss innsikt i hvordan våre forfedre forsto verden og døden — og kanskje noe vesentlig om hvem vi selv er som folk.