Tilstand og trender i nobelprisen

Når litteratur møter politikk

Nobelprisen for litteratur var en gang pengene til de største navnene – Hemingway, García Márquez, Toni Morrison. Men i det siste tiåret har prisene blitt mer omstridt, mer diskutert, mer politisk. Valget av Annie Ernaux i 2022 var en overraskelse som åpnet debatten: vil vi gi prisen til litteraturens kunstnerkullhuller eller til forfattere som snakker om politikk og sosiale forhold?

Og det er ikke bare en akademisk debatt – det speiler en større spørsmål: hva skal litteraturen være? Skal den være hermitisk, perfeksjonert, løsrevet fra dagligdagse politikk? Eller skal den være en måte å snakke om verden slik den faktisk er, med alt det medfører av støy og uklarhet?

Tall og trender

Nobelprisen viser tydelige mønstre når du zoomer ut og ser på 20 år av utvalg.

Hvem bestemmer?

Svenska Akademien velger prisvinnerne, og akademien er sammensatt av åtti mennesker, de fleste fra Skandinavia, de fleste eldre, de fleste er menn, og noen av dem er kritikere som har helt egne litteratursyner som påvirker deres avgjørelser. I 2018 begynte akademien på en ny regel: de ville velge mer kvinner, flere forfattere fra andre deler av verden, mer engasjert litteratur. Resultatet? Flere kontroversielle valg, flere mennesker som sier «hvem er denne forfatteren, jeg har aldri hørt om dem før.»

Det sier noe interessant om litteraturen selv – at de største navnene på prisvinnerlisten i dag ofte ikke er de samme som på bestselger-listen hos bokhandlerne. Geografien og demografi av litteratur endres, men den klassiske kanonen motarbeider fortsatt.

Litteratur versus engasjement

Som Annie Ernaux i sin nobelforelseking i 2023 sa: hun ville ikke «forhøye» sitt arbeid ved å kalle det stor litteratur. Hun skrev om dagliglivet – om kjøp av klær, om seksualitet, om klasseforskjeller. Det var ikke poetisk. Det var ikke «fin» litteratur. Det var litteratur om det å være menneske i det moderne samfunnet.

Og det har formet den nyeste diskusjonen: skal nobelprisen gå til litteraturens kunstnere eller til litteraturens vitner? Til de som skriver vakre setninger, eller til de som skriver sant? Og det er ikke et lett spørsmål, fordi sannhet og skjønnhet ikke alltid går sammen.

Fra fagfolka

Nobelprisen er ikke lenger prisen til verdenslitteraturen – det er prisen til verdenslitteraturens samvittighet.

"Prisen har blitt mer politisk, men det er fordi verden selv har blitt vanskeligere og mer politisk."

Hva neste?

Nobelprisen kommer til å fortsette å være omstridt fordi akademien forsøker å balansere det klassiske litteraturidealet (universal, tidløs, skjønnlitteraturen sin høyeste form) med det moderne litteraturidealet (politisk, stedfast, stemmen til de som ikke blir hørt). Det er ikke noe enkelt svar, og det blir det heller ikke.

Men det som er klart, er at Nobelprisen ikke lenger er automatisk å gi til de største stykkene litteratur – det er automatisk å gi til de viktigste forfatterne. Og viktighet er, som det er blitt, både estetisk og politisk. Og den spenningen vil bare vokse.