Nordnorske dialekter: Tromsø, Bodø og Finnmark

Nordnorsk – et hav av dialekter

Nord-Norge strekker seg over en enorm geografisk avstand – fra Mo i Rana i sør til Grense Jakobselv i nord, en distanse på over 1 000 kilometer. Det er derfor ikke overraskende at det ikke finnes én "nordnorsk dialekt", men et rikt spekter av lokale og regionale dialekter som varierer betydelig fra sted til sted.

Nordnorske dialekter kjennetegnes likevel av noen felles trekk: gjennomgående høytone (trykktonen faller mot slutten av ord og setninger), utstrakt apokope – bortfall av endelser, som i "e ska kjøp ei kak" – og et ordforråd som blant annet bærer spor av kontakt med samisk og kvensk, ifølge Store norske leksikons artikkel om nordnorsk. Langs kysten i Troms og Finnmark utviklet det seg historisk også et eget handelsspråk, russenorsk, mellom norske fiskere og russiske pomorhandlere. Det var et pidginspråk i bruk fra rundt 1740 til det døde ut etter den russiske revolusjonen i 1917, ifølge Store norske leksikon.

Tromsødialekten

Tromsødialekten er blant de mest kjente nordnorske dialektene, ikke minst fordi Tromsø er landsdelens største by og hjemsted for UiT – Norges arktiske universitet. Som resten av det nordnorske dialektområdet har Tromsø bymål høytone, palatalisering av tannlyder – slik at "mann" kan uttales "mannj" – og senking av de korte vokalene i og y, ifølge Store norske leksikons artikkel om Tromsø bymål. Sør i Troms har Harstad, landsdelens tredje største by, sin egen bydialekt med det som kalles e/a-mål, som i "å kjøpe seg ei kåfta", ifølge Store norske leksikons artikkel om dialekter og språk i Troms.

Førstepersonspronomenet i Tromsø bymål er "æ", og spørreordet for "hva" er "ka" – begge dokumenterte trekk ved dialekten, ifølge samme kilde om Tromsø bymål. Dialekten er i endring: yngre tromsøværinger palataliserer i mindre grad enn tidligere generasjoner og sier gjerne "marn" der eldre sa "mannj", og blander dialektformer med bokmålsord som "ikke" i stedet for dialektens "ikkje" – en avpalatalisering Store norske leksikon knytter til byens studentmiljø og tilflytting fra andre deler av landet.

Bodødialekten og sørlige Nordland

Bodø ligger i Salten, som sammen med Ofoten, Vesterålen og Lofoten utgjør det som gjerne kalles det nordlandske dialektområdet, til forskjell fra helgelandsmålene lenger sør. Apokope – bortfall av endelser i infinitiv og svake hunkjønnsord, som i "å kast" og "ei vis" – er særlig sterk nettopp i Salten og Lofoten, ifølge Store norske leksikons artikkel om dialekter i Nordland.

Helgeland deles i sin tur inn i egne målgrupper. Vefsnmålet, også kalt midthelgelandsmålet, omfatter ifølge samme kilde kommunene Vefsn, Grane, Hattfjelldal, Alstahaug, Leirfjord og Herøy, og har svake hunkjønnsord på -o, som i "jento". Ranamålet lenger sør skiller seg ut med sterkere østnorsk påvirkning og gjennomgående hunkjønnsending på -a.

Finnmarks­dialektene

Finnmark er den mest språklig sammensatte regionen i Norge, med norsk, samisk og kvensk som levende språk side om side. Nordsamisk – den største samiske språkvarianten, brukt av rundt 90 prosent av de samisktalende samene i Norge – snakkes i Finnmark, Troms og nordre del av Nordland, ifølge Store norske leksikons oppslag om samisk. Kvensk fikk i 2005 status som eget minoritetsspråk, og ikke som en dialekt av finsk, og snakkes av kvenene, etterkommere etter finske innvandrere som kom til Finnmark og Troms fra 1700-tallet – men det finnes ingen pålitelige tall for hvor mange som faktisk snakker språket i dag, ifølge Store norske leksikons artikkel om kvensk.

De norske dialektene i Finnmark lar seg vanskelig dele inn i klare områder fordi variasjonen i ordformer og bøyning er så stor, men Store norske leksikons artikkel om dialekter og språk i Finnmark skiller likevel mellom kystmålene i vest, dialektene i Indre Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Tana) og målene lengst øst i Varanger-området. I det meste av Finnmark skiller talemålet seg fra de fleste andre norske dialekter ved at det ikke skiller mellom de to tonelagene – trolig en følge av historisk samisk og kvensk/finsk språkdominans i regionen, ifølge samme kilde.

Innad i Øst-Finnmark er det tydelige lokale forskjeller: bygdene Kiby og Ekkerøy i Nord-Varanger har et innvandrermål med spor fra vestnorske dialekter og såkalt e-mål, mens Vadsø by har e/a-mål, ifølge samme SNL-artikkel. Dialektene i Finnmark har generelt vært lite utforsket sammenlignet med resten av Nord-Norge, ifølge språkforsker Øystein A. Vangsnes ved UiT, som har ledet et prosjekt som samlet inn dialektmateriale blant annet fra Vardø og Kirkenes.

• Kystmålene i Vest-Finnmark: del av det brede nordnorske dialektområdet
• Indre Finnmark (Kautokeino, Karasjok, Tana): vanskelig å skille tydelig fra kystmålene
• Øst-Finnmark/Varanger-området: egen dialektgruppe uten skille mellom tonelag 1 og 2
• Kiby og Ekkerøy i Nord-Varanger: innvandrermål med vestnorske trekk og e-mål
• Vadsø by: e/a-mål, til forskjell fra nabobygdene

Dialektfakta for Nord-Norge

Nordnorske dialekter mangler jamvektsystemet og kløyvd infinitiv som er vanlig lenger sør i landet, og har dermed likhetstrekk med vestnorske dialekter i grammatikken, ifølge Store norske leksikons artikkel om nordnorsk. Grensen mellom såkalt e/a-mål (der både hankjønns- og hunkjønnsord kan ende på -a) og e-mål (der begge kjønn ender på -e) går omtrent midt i Troms, ifølge samme kilde. Palatalisering av tannlydene er felles for det meste av det nordnorske området, men mangler i Øst-Finnmark, ifølge Store norske leksikons artikkel om palatalisering. Den retroflekse flappen, kjent som "tjukk l", er derimot ikke noe gjennomgående nordnorsk trekk: Store norske leksikons oppslag om tjukk l beskriver lyden som først og fremst østnorsk og trøndersk, med bare enkelte nordnorske dialekter som unntak, og retrofleksing er dokumentert i dialektene i Nordland, ifølge Store norske leksikons artikkel om dialekter i Nordland.

Dialekt som kulturidentitet

Dialektbruk er godt akseptert i det norske samfunnet: siden "dialektbølgen" på 1970-tallet har dialekt vært vanlig å høre og bruke i offentlige sammenhenger og på de fleste samfunnsområder, ifølge Store norske leksikons artikkel om dialekt. Norge har ingen offisiell talemålsnorm, og nordmenn tilpasser riktignok talemålet sitt til situasjon og mottakere, men veksler ikke mellom en dialekt og et fastsatt standardtalemål slik man gjør i mange andre land, ifølge Store norske leksikons artikkel om standardtalemål.

Nordnorsk dialekt er også godt representert i norsk musikk og litteratur. Visesanger Halvdan Sivertsen, som ble født i Tromsø og vokste opp i Bodø, var med på å gjøre dialektsang til en sjanger i norsk visetradisjon med gjennombruddsalbumet "Nordaførr" i 1979, ifølge Store norske leksikon. Forfatteren Knut Hamsun vokste fra treårsalderen opp på gården Hamsund i Hamarøy i Nordland, og tok forfatternavnet sitt derfra, ifølge Store norske leksikons artikkel om Knut Hamsun.

Dialektenes fremtid

Norske dialekter er i endring også i Nord-Norge. Flytting til byer og tettsteder, mer tid i barnehage og skole, og eksponering for andre talemålsformer gjennom medier bidrar til at yngre generasjoner enkelte steder viker fra tradisjonelle trekk – for eksempel avpalataliserer mange unge tromsøværinger tannlydene sine, ifølge Store norske leksikons artikkel om Tromsø bymål. Samtidig har dialekttrekk i Norge generelt vist seg mer seiglivede enn man fryktet på 1950-tallet, og mange unge holder bevisst fast på dialekten sin som en del av sin personlige identitet, ifølge Store norske leksikons artikkel om endringer i norske dialekter.

Elever og lærere bestemmer selv hvilket talemål de bruker muntlig i norsk skole, en rett som følger av opplæringsloven, ifølge Utdanningsdirektoratet. Ved UiT Norges arktiske universitet har finnmarksdialektene blitt trukket fram som særlig lite utforsket sammenlignet med resten av landsdelen, ifølge språkforsker Øystein A. Vangsnes, noe som har motivert nyere dialektinnsamlingsprosjekter i regionen.