Norske oppdagelsesreisende — fra polene

Norges tradisjon for polarforsking — hvorfor vi?

Norge har siden vikingtiden vært et sjøfarernasjon. Men det var først på 1800- og 1900-tallet at norske oppdagelsesreisende ble kjent for polarforsking spesielt. Dette kommer av geografien — Norge ligger nær Arktis, og norske sjøfolk hadde erfaring med isnavigering. Dessuten var norske explorers både teknisk dyktige og mentalt tøffe. Roald Amundsen (1872-1928) og Fridtjof Nansen (1861-1930) ble ikonene. Amundsen var den første til Sydpolen i 1911, og Nansen var den første til å krysse Grønland på ski. Begge kom fra Norge. Dette var ingen tilfeldighet — det var et resultat av norsk maritime tradisjon, tilgang til naturlig arktisk miljø, og kanskje en viss "ryggsekk-mentalitet" av å tåle hard livsstil.

Roald Amundsen — polen og det ugjorte

Amundsen var en strateg. Før han gikk for Sydpolen i 1910, hadde han planlagt nøye. Han visste at det britiske forsøket ledet av Robert Scott også var på vei. Amundsens strategi var superioristisk — han brukte hundesleder (som han hadde lært av Inuit i Canada), han var lettkjent, hans team var dyktige. Scott brukte ponni og motorsleder som fungerte dårlig i isørkenen. Amundsen nådde Sydpolen først den 14. desember 1911, omtrent 34 dager før Scott. Det var ikke bare en seier — det var et demonstration av bedre planlegging, bedre teknikk, og bedre forståelse av miljøet. Amundsen fortsatte med nordvestpassagen og Nordøstpassagen. Han døde i 1928 under et redningsoppdrag i Arktis, hva som gjør ham til en helt helt til slutten av livet.

Fridtjof Nansen — forsking og humanisme

Nansen var både forsker og menneskeRettighetsforkjemper. Han var den første som kryste Grønland på ski i 1888, som var en stor prestasjon. Men han var ikke bare adventurer — han var også zoolog og hadde seriøs interesse for polarbiologi. Han vant Nobels fredspris i 1922 for sitt humanitært arbeid med flyktninger etter første verdenskrig. Nansen representerer et ideal av den norske exploreren som ikke bare jakter eventyr, men søker kunnskap og bruker den kunnskapen for å hjelpe mennesker. Hans tanker om polarforsking som en vei til å forstå jorden bedre, enn som ren erobring, var progressiv for sin tid. Han viste at Nordmenn kunne bidra til både vitenskap og humanisme gjennom sine ekspedisjoner.

Tall og trender

Norsk polarforsking i dag — fra kulturarv til moderne vitenskap

Norsk interesse for polene forblir sterkt i dag. Universitetet i Tromsø (Nord universitet) og andre institusjoner driver fortsatt polarforsking, nå fokusert på klimaendringer, oceanografi og biologi. Norge har også kommersielle polaroperasjoner — cruise-skip til Arktis og Antarktis, samt vitenskapelig forsking på iskanten. Svalbard har blitt et senter for polarforsking og miljøovervåking. Norsk polardrift er ikke lenger om å være "første" til steder — det er om å forstå polene, beskytte dem, og studere hvordan de endres. Arven fra Amundsen og Nansen er at norske explorers kombinerer eventyr med vitenskapelig metode. Moderne norske polarforskere gjør det samme, bare med annen teknologi og andre mål.

Hvordan få inspirasjon fra norsk polarhistorie

Hvis du er fascinert av norsk polarhistorie, finnes det mye å utforske. Polarmuseet i Tromsø har omfattende samlinger. Amundsen-Ellsworth-institutet i Oslo holder hans arv levende. Du kan også lese originalutskrifter fra ekspedisjonene — disse er både spennende og utrolig lærerrike. Mange norwegiere starter idag egne små «polarabsenturer» — ski-turer i Svalbard eller nordlige område, eller interesse for modernice polarforsking. Du trenger ikke være en profesjonell forsker for å være interessert. Historien fra norske explorers er en erindringsmekanisme om menneskets evne til å møte ekstreme utfordringer, planlegge gjenomtenkt, og bruke kunnskap til store mål. Det er inspirasjon som fortsatt resonerer hundre år senere.

"Amundsen vant fordi han var praktisk og fleksibel. Han tilpasset seg miljøet i stedet for å tvinge sitt eget system på det."