Fra Geilo til Tromvik — Norges spektakulæreste flyplasser

Når landing blir en kunst og vitenskap

Å lande på Geilo lufthavn er ikke for nervøse passasjerer. Rullebanen er bare 320 meter lang, omgitt av Hardangervidda-fjell som strekker seg opp fra alle sider. Piloter som fløy her må være mestring og kaldblodig — det finnes ingen mulighet for 'andre gangs forsøk' når du nærmer deg denne stripen. Men for de som opplever det, er det en av verdens mest spektakulære luftreise-opplevelser.

Norge har tilsammen mer enn 50 små flyplasser, spredt fra sørstanden til Nordkapp. Mange av disse er ikke større enn en tennisbane. De ble byggjet for å forbinde avsidesliggende samfunn med resten av landet. Men de har blitt noe annet — arenaer for ekstrem aviasion og testfelter for piloter som vil bevise sitt verdighet.

Tall og trender

De norske småflyplassenes tall forteller en historierik om et land med ekstrem topografi og stort aviasjonsgir. Disse installasjonene er testimonier til human engineering under vanskeligheter.

Tre av Norges mest dramatiske landing-opplevelser

Longyearbyen-flyplassen på Svalbard krysser ikke bare landegrensen — den krysser også isgrensen. Fly må ofte lande i kompliserte værforhold, og fordi flyplassen ligger så nordlig, er det perioder då ikke kunstig lys kan holde. Piloter som fløy her, er respektert verden over. Bardneset i Sogn og Fjordane har en av verdens korteste rullebaner omgitt av stup og fjord. Sletvik lufthavn i Troms ligger ved munningen av en fjord, så et slip på sidevinds landing, og flyet dyppes ned i vannet.

"Å lande på disse flyplassene lærte meg mer om flydynamikk enn ti år på storflyet. Du kan ikke forhandle med fjellene. De lar deg ikke gjøre feil."

Byggingen av det umulige

Å bygge en flyplass på fjellplatå eller tetten ved en fjord er en engineering-mirakkel. I Geilo måtte byggherrene grave ned fjellsider for å få plass. Sletvik krever konstant vedlikehold fordi sjøen gnager. Longyearbyen på Svalbard har permafrst som gjør normal bygging umulig — det krevde spesialkonstruksjoner for å holde landingsområdet stabil.

Moderne flyplasser på vanskelige steder bruker mikrobølgelandings-systemer (ILS) og GPS-assistert navigasjon. Men når værforholdene er dårlig nok og bergene står tett nok, er selv det ikke helt trygt. Piloter som jobber på disse stedene mottar ekstensiv trening og må fornye sertifikasjonen oftere enn normalt.

Fra nødvendighet til destinasjon

De små norske flyplassene var opprinnelig bygget som nødvendighet. De forbandt isolerte samfunn med resten av landet. Men i dag trekker mange av dem turister som spesifikt vil oppleve det spektakulære. Det er hele weekender designet rundt 'å lande på Geilo' eller 'å fly inn til Longyearbyen'. For noen ekstrem-reisende er det en søt-og-bitter pin å legge til sin opplevelse-liste.

Noen flyplasser markedsfører seg selv. Bardneset promoterer seg som 'en av verdens 10 vanskeligste flyplasser'. Longyearbyen selger sin nordligheit som en attrakksjon. Og samlet er disse stedene blitt en del av Norges luftfarts-identitet — vi er landet hvor selv flyplassene er eventyr.

Norsk ørnesoaring — bokstavelig talt

Norge har skaffet seg et unikt sted i aviasjonens historie. Vi har flyplasser som tester piloters ferdigheter, som utfordrer ingeniørs kreativitet, og som gir reisende opplevelser de aldri glemmer. Det er ikke effektive eller praktisk — en stor flyplass skulle tjene formålet bedre. Men Norges små, spektakulære flyplasser handler ikke bare om transport.

De handler om menneskets evne til å overvinne naturens hindringer, om vilje til å holde små samfunn tilkoblet, og om å gi reisende historier å fortelle. Når du lander på Geilo ved solnedgang, med Hardangervidda som kullisse, forstår du: noen ganger er reisen selv destinasjonen.