Tilstand og trender i moderne norsk essayistikk og kortform

En form som fornyes: essayet i 2024

Essayet som litterær form har en skjør historie i Norge. I lange perioder har det vært ansett som mindre «seriøst» enn romanen eller diktsamlingen, en form for mellom-sak som ikke helt passer inn på hylla. Men de siste årene har noe forandret seg fundamentalt. Essayet er tilbake—ikke bare som en form for avisen, men som en full og respektert litterær uttrykksmåte.

Dette skyldes flere ting samtidig. For det første har ungere forfattere oppdaget at essayet gir frihet som romanen ikke gir: du kan være både personlig og teoretisk, både lyrisk og argumentativ, både fortellende og reflekterende. For det andre har digitale plattformer gjort det mye enklere å publisere essays direkte til lesere uten å gå gjennom tradisjonelle forlag.

Og for det tredje: den verden vi lever i—polarisert, rask, usikker—krever denne formen. Når alt endrer seg, når det er vanskelig å forstå verden, når både fakta og følelser er ustabile, blir essayet oss det beste verktøyet til å tenke høyt sammen.

Norsk essaytradisjon: Fra Ibsen til i dag

Norge har faktisk en rik essaytradisjon. Ibsen skrev essayer. Edvard Munch skrev tekster som var nær det som kunne kalles essays. Men særlig fra 1890-tallet og fremover ble essayet en etablert form: Arne Garborg, Henrik Wergeland, og senere Aksel Sandemose skrev essayer som var både kulturred og tanke.

I 1970erne og 1980erne blomstret essayet igjen, særlig gjennom forfattere som Dag Solstad og Ketil Bjørnstad. De viste at essayet kunne være minst like ambisiøst og kunstnerisk som en roman. Men fra 1990-tallet og fremover ble essayet mindre synlig, overskyggnet av både feltets populistiske og akademiske henvendelser.

I dag ser vi en ny essay-renessanse. Det skyldes at en ny generasjon av skribenter har oppdaget formen og brukt den til å skrive om ting som er viktige: kjønn, klasse, miljø, og rent personlige refleksjoner som likevel handler om hele samfunnet.

Hva gjør et essay til et essay?

Et essayist det ikke lett å definere. En vanlig forståelse er at det er en kortere prosa-tekst som handler om et spesifikt tema eller idé, der forfatteren bruker sitt eget perspektiv og erfaring til å utforske emnet. Men det er også begrensende.

Et essay trenger ikke å være kort—det kan være så kort som en halvs side eller så langt som 50 sider. Det trenger ikke å være objektivt—faktisk er essayets styrke at det er dypt subjektivt. Og det trenger ikke å konkludere: et godt essay setter en idé eller et problem på skjemaet, og lar leseren selv tenke videre.

Hva som gjør en tekst til et essay er heller holdningen: det er en innbydelse til leseren til å tenke sammen med forfatteren. Det er en slags intim, reflekterende stemme, selv om emnet kan være politisk, akademisk eller helt praktisk. Det er frihetsfølelse og integritet, ikke autoritet og sikkerhet.

Tall og trender

Essayutgivelser og essayreadings vokser kraftig. Det er nå flere litteraturfestivaler som prioriterer essay-paneler, og både tradisjonelle og digitale plattformer gir plass til denne formen.

Nye stemmer i norsk essayistikk

Blant de spennende essayistene i dag finner vi forfattere som Gina Gersak, som skriver skarpe essays om kjønn og kultur; Sophia Maria Herlan Cooke, som kombinerer personlig erfaring med faglig refleksjon; og Gunhild Borgenhov, som er kritiker og essayist. Alle disse skriver essays som både berører og utfordrer.

Hva som karakteriserer disse nye essayistene er at de ikke vegrer seg for å røre ved det personlige og politiske samtidig. De skriver om egen erfaring, men alltid med blikk for større strukturer. En essay om å oppvokse som minoritet blir en essay om identitet og makt. En essay om sykdom blir en essay om kropp og samfunn.

Et annet trekk er eksperimentering med form. Flere essayister bruker fragmenter, lister, bilder og tekst-kombinasjoner for å lage nye måter å tenke på på papiret. Essayet blir mer visuelt, mer sammensatt, og dermed også mer spennende å lese.

Essayets fremtid i en fragmentert verden

Hva venter essayet i fremtiden? Det er vanskelig å si, men det er flere indikasjoner på at formen vil bli enda viktigere. Når verden blir mer kompleks, når det er vanskelig å forstå noe fullt, blir essayets eksperimentelle og reflekterende karakter mer ettertraktet, ikke mindre.

Dessuten: med sosiale medier og kort-form-innhold dominerer i dag, ser vi også en motkraft. Folk vil ha dypere tanke. De vil ha tid til å tenke. En essay på 3 000 eller 5 000 ord, som inviterer til ettertanke, blir et motgift til fragmenteringen.

Det er mulig at essayets fremtid ligger i hybrid-form: lange tekster som kombineres med visuelle elementer, lyd, og video. Essayet på YouTube, eller som podcast, eller som kombinasjon av flere medier. Uansett: formen er langt fra død. Den gjenfødes stadig på nytt, og den norske essayistikken er friskere enn på lenge.

"Essayet er en form for å tenke høyt. Det krever at både forfatter og leser er villige til å bli usikre, uferdig, og åpne for nye tanker. Det er derfor det er så viktig i dag."