Norsk folkemusikk vakler — slåtter, sjamanisme og spiralens logikk

Slåttene som snakket med kjøene

Det finnes en slått fra Valdres som heter 'Kula dei mi', som betyr 'Kuene mine'. I gamle dager, når en gårdsjente skulle til å starte å mjelke kyrne, gikk hun ut og spilte denne slåtten. Og kyrne kom. Det er ikke magi. Det er at kyrne var vant med musikken, og musikken fortalte dem at det var tid for å stå på rakene.

Norsk folkemusikk er ikke noe som satt seg fast på et museum et sted rundt 1800. Det var levende musikk som gjennomkornspillet folk sitt. I påske dansete du til slåtten. I sommeren spinnet du og sang stev. På juleaften var musikken fyrste delen av ritualet. For våre forfedre var musikken ikke underholdning — det var språk.

I dag er de fleste av disse slåttene kjent bare av folk som er over 70 år gamle. De som virkelig kan spille dem, som vet hvor spiralen går, hva det betyr når du 'dreier', og hvorfor en bestemt note må være sånn og ikke annerledes — de blir færre og færre. Norsk folkemusikk vakler.

Tall og trender

Spiralens logikk — en musikk som lytter

En slått fra Lillehammer er ikke samme som en slått fra Telemark. Det er ikke bare at melodiene er forskjellige — det er at musikerne tenker annerledes. En telemark-musikker snur og dreier tonen, gjør den langsom på noen steder, hurtig på andre. En østlending spiller sagtrett og tøff. En Hardingfele-spiller fra Nordre Bergenhus bruker resonansen i strengene som et instrument i seg selv.

Det som fanger mange mennesker når de møter denne musikken første gang, er at den er så *annerledes* fra populærmusikk. Den har ikke et 4/4-taktslag. Den spiraler og dønner. Den går opp og ned, og du vet aldri helt hva som kommer. Det kalles 'spiralens logikk' — en musikk som ikke går fra A til B langs den korteste veien. Den tar seg tid.

Når du lytter til en tradisjonell slått, er det slik som å gå en natursti i stedet for en motorvei. Det tar lenger tid. Men du legger merke til detaljer du aldri ville sett fra motorveien. En slått fra Tinn-regionen kan bygge på samme grunnmelodie som en fra Hordaland, men veien dit er helt ulik. Musikerne som vet dette, er som savannaene — de er landskapet de er fra.

Kampen for tradisjonene — hvem lærer barna?

Liv Gunnarsdottir er en av få som lærer unge mennesker Hardingfelen på tradisjonell måte i Oppland. Hun har ikke så mange elever — kanskje fem eller seks om gangen — men hun jobber med dedikasjon. Hun lærer dem ikke bare å spille nota. Hun lærer dem historien bak slåtten, hvor den kommer fra, og hva det betyr når du spiller en viss måte.

Problemet er økonomien. En musikklærer som underviser klassisk eller jazz kan tjene godt. En Hardingfele-lærer tjener lite. Systemet vårt premierer populærmusikk og klassisk musikk — og folkemusikken blir stellt som en hobby. Det betyr at mange unge musikere som kunne blitt fabelaktige folkemusikere, blir jazzmusikere i stedet.

Men det finnes håp. Festivaler som Halling Festspellene og Førdefestivalen har gjort folkemusikken cool igjen. Unge mennesker oppdager at slåttene deres forfedre spilte, handler om deres egen historie. Og når de spiller det, opplever de en forbindelse til fortida som de aldri opplever gjennom pop eller rock. Det handler om å finne fram til det som allerede er der.

En musikers varsel

"Hvis vi ikke passer på, blir norsk folkemusikk et museum i løpet av en generasjon. Vi trenger et kulturskift hvor folk forstår at Hardingfelen og slåttene er like viktig som fiolinen i en symfoniorkester. Ellers glemmer vi hvem vi er."

En musikk som ikke forsvinner

Det som gir håp, er at Spotify har gjort det mulig for mennesker overalt å lytte til norsk folkemusikk. En ungdom i Bergen kan finne en slått fra Gudbrandsdalen, høre det, og tenke: 'Jeg vil lære dette.' Det kunne ikke skje for 20 år siden. Musikken var låst inne i det gitte området.

Norske musikere jobber også med å blande folkemusikk med moderne sjangrer. Appelskal var en av de første som gjorde dette — de tok slåttene og gjorde dem elektronisk. Det er kontroversielt blant purister, men det gjør også unge mennesker nysgjerrige. De hører Appelskal, og så vil de vite: 'Hva er originalslåtten?'

Norsk folkemusikk vakler — det er sant. Men det vakler ikke fordi det ikke er bra musikk. Det vakler fordi vi som nasjon har gitt det lavere prioritet enn annen musikk. Hvis vi endrer på det — hvis vi gjør folkemusikk til noe som er kult, som er relevant, som handler om våre egne røtter — så kan den vaklingen bli en dans i stedet.