Fra hardingfele og fele til langeleik, seljefløyte, lur og munnharpe: en oversikt over åtte sentrale norske folkemusikkinstrumenter, med opphav, bygning og bruk.
Innhold i artikkelen (6)
Norges musikalske hjerte
Norsk folkemusikk bæres av instrumenter som er mer enn lydkilder: de er knyttet til bestemte landsdeler, dansetradisjoner og arbeidsliv, fra seterdrift til bryllup og gjestebud. Her gjennomgås åtte instrumenter som hører hjemme i norsk tradisjon: hardingfele, fele, langeleik, seljefløyte, tussefløyte, lur, bukkehorn og munnharpe. Nøkkelharpa omtales kort fordi den ofte blandes sammen med dem, men den er svensk.
Hardingfela: det norske nasjonalinstrumentet
Hardingfele er en norsk feletype som minner om den vanlige fiolinen. Den ble utformet i Hardanger på 1600-tallet og ble etter hvert et av de viktigste instrumentene i norsk folkemusikk, ifølge Store norske leksikon. Den er som regel noe mindre enn fiolinen, mer hvelvet i formen og rikt utsmykket. Både fiolinen og hardingfela har fire spillestrenger, men hardingfela har i tillegg understrenger som løper fritt under gripebrettet og klinger med når man stryker på overstrengene. Historisk har det vært mellom to og seks understrenger, i dag er fire eller fem mest vanlig. Spillet kjennetegnes av mye tostemmig spill med dobbeltstrøk og hyppig ornamentikk, og instrumentet kan stemmes på 25 til 30 ulike måter (https://snl.no/hardingfele). Den eldste kjente hardingfela bærer navnet til Ole Jonsen Jaastad fra Ullensvang og årstallet 1651, men dateringen er usikker, ifølge Universitetet i Bergen. Gjennom nasjonalromantikken på 1800-tallet ble hardingfela et nasjonalsymbol, og mange regner den i dag som Norges nasjonalinstrument (https://snl.no/hardingfele).
Fele, langeleik og nøkkelharpa
Den vanlige felen har fire strenger og samme form som en fiolin, og har vært i bruk som folkemusikkinstrument siden 1600-tallet, ifølge Store norske leksikon. Folkemusikkartet deles gjerne i et feleområde og et hardingfeleområde: hardingfeleområdet omfatter midtre og øvre deler av Buskerud, Telemark og Agder samt Valdres og Vestlandet, mens resten av Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og Nord-Norge er feleområde (https://snl.no/fele). Langeleiken er en norsk sitertype med en melodistreng og to til sju bordunstrenger. Melodistrengen går over faste tverrbånd. Den eldste bevarte langeleiken, fra Vardalsåsen ved Gjøvik, har årstallet 1524, og instrumentet er første gang omtalt i Norge i 1619. Etter 1750 gikk den tilbake, trolig på grunn av konkurranse fra felene, men tradisjonen ble ført videre særlig i Valdres (Store norske leksikon). Nøkkelharpa er derimot et svensk instrument med kjerneområde i Uppland, og er ikke et norsk folkemusikkinstrument, ifølge Store norske leksikon.
Blåseinstrumenter og munnharpe
Luren er et blåseinstrument i hornfamilien av tre, never eller bark, og ble brukt i seterdrift i Norge fra 800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet, blant annet for å skremme rovdyr og lokke dyrene tilbake til setra. Et trerør funnet i Osebergskipet, gravlagt i 834, tolkes av de fleste forskere i dag som en trelur (Store norske leksikon). Bukkehornet er laget av et uthulet geite- eller kuhorn, vanligvis med tre til fem fingerhull, og ble brukt av budeier på seter (Wikipedia). Seljefløyta er en barkfløyte som bare kan lages om våren når sevja stiger og barken løsner. Den lange, sideblåste typen er 40 til 80 cm, har ikke fingerhull og gir 15 til 16 toner ved overblåsing. Den er særlig knyttet til seterlivet (Store norske leksikon). Tussefløyta er en trefløyte med syv fingerhull og ett tommelhull, utviklet av Egil Storbekken på 1950-tallet ut fra eldre bygdefløyter (Store norske leksikon). Munnharpa oppsto i Asia for mer enn 2500 år siden, og Norge har hatt en kontinuerlig munnharpetradisjon siden høymiddelalderen. Det har vært konkurrert i munnharpespill på Landskappleiken siden 1963, og Spellemannprisen har hatt en stilisert munnharpe som symbol siden 1973 (Store norske leksikon).
Slåtter og tradisjonelle former
Hardingfelemusikken består mest av eldre bygdedansslåtter som halling og gangar (Store norske leksikon). Springar er navnet på flere norske bygdedansformer i tredelt takt, og på Østlandet har mange av dem asymmetrisk takt, der de tre taktslagene har litt ulik lengde (Store norske leksikon). Stev er derimot ikke instrumentalmusikk, men en firelinjet strofe som synges eller kveddes. Slåttestev er tekst til en slått og har ofte danserytme som tilsvarer slåtten (Store norske leksikon).
En levende tradisjon
Instrumentene er ikke museumsgjenstander, for tradisjonen læres bort og spilles i dag. Ole Bull Akademiet på Voss tilbyr bachelor og master i tradisjonsmusikk samt et nordisk masterprogram i folkemusikk (Ole Bull Akademiet). Hardingfela, felen og de andre instrumentene fortsetter dermed å leve og utvikle seg i et aktivt fagmiljø.
Emner
