Hardingfelen med sine dragende resonansstenger møter klassisk fiolin – en musikalsk sammenligning som forklarer norsk identitet.
Innhold i artikkelen (6)
To strenger, to tradisjoner, en sjelfte til hjemmet
Når du hører en hardingfele spille en gammaldans fra Hardanger, og så en fiolin spille Mozart, oppstår det en merkelig ting: det er samme instrument, men helt ulike sjeler. Hardingfelen – norgesmannens egne strengeinstrument – og violinen – Europas klassiske dronning – representerer helt ulike musikalske verdener. Den ene taler til hjertet med resonansstenger som summerer under musikken; den andre taler til fornuften med sin rene, kristalline tone. Begge finnes i Norge i dag, men bare den ene er virkelig vår.
Hardingfelen – Norges folkemusikks hjerte
Den norske hardingfelen oppstod rundt midten av 1600-tallet, trolig som en omarbeiding av violinen. Det spesielle: den har 8-10 resonansstenger under de fire hovedstrengende. Disse resonansstengene vibrerer når du spiller, og gir instrumentet en dypere, varmere og mer syngende tone enn en vanlig fiolin. Navnet kommer fra Hardanger-fjorden i Hordaland, der instrumentet ble mest populært. Håndverkerne som bygget hardingfeler var små genier – hvert instrument er håndlaget, ofte med utsøkt trearbeid og ornamentikk.
Violinen – verdens klassiske streng
Violinen oppstod i Italia rundt 1550 og spredte seg over hele Europa som det ultimate klassiske instrument. Den har fire stenger som hardingfelen, men ingen resonansstenger under. Istedenfor summende undertoner får violinen sin glans fra det rene strykesystemet og resonansen i trekassen alene. En klassisk fiolin fra en god italiensk meister kan være like dyr som en hardingfele, men violinen har dominert europeisk klassisk musikk i hele 400 år. En hardingfele hører du nesten bare i Norge.
Klang, historikk og nasjonalidentitet
Forskjellen er ikke bare i resonansstengene. Violinen spilles gjerne med klassisk teknikk: rette bevegelser, perfekt intonasjon, og en teknisk-ren fremføring. Hardingfelen spilles med mindre presisjon, men mer karakterfølelse – slidinger, vibrato, og en vrien som får tonen til å «hvine» på en helt spesiell måte. Historisk sett er violinen elitistisk – den tilhørte hoffene, kirkene og de velstående. Hardingfelen tilhørte bondestanden og folket – de som danset sommernatt etter sommernatt.
Tall og trender
I dag er det rundt 8000 mennesker i Norge som spiller hardingfele, og tallet vokser – spesielt blant unge. Klassisk fiolin-undervisning er fortsatt mer utbredt (rundt 30 000 elever i musikskolen), men hardingfelen opplever en renessanse. Hardanger Musikkfestival, arrangert siden 1983, trekker over 5000 tilskuere årlig. Internasjonalt: få mennesker utenfor Skandinavia har hørt om hardingfelen, mens millioner har hørt violiner.
Fra en mesterspiller
«Hardingfelen og violinen er som norsk og engelsk – de kommer fra samme familie, men snakker helt ulike språk. Hardingfelen snakker til danserne. Violinen snakker til hoffet,» sier hardingfele-virtuos Knut Nesdal.
Emner
