Tilstand og trender i norsk folkemusikk i dag – tradisjon møter modernitet

En sjanger som refuser å bli gammeldags

Norsk folkemusikk har røtter langt tilbake og er dokumentert i litterære kilder fra norrøn tid, og den eldste folketonen ble nedtegnet i 1695 ifølge Store norske leksikon.

Musikken består av vokal og instrumental folkemusikk, der vokalsjangrene omfatter lokk, stev, ballader, religiøse folketoner og ulike visetyper ifølge Store norske leksikon.

Det aller meste av instrumentalmusikken har enten vært knyttet til seterdriften, eller den har hatt funksjon som dansemusikk, og musikken til folkedansen kalles gjerne slåtter ifølge Store norske leksikon.

Den tradisjonelle folkemusikken i Norge har først og fremst vært solistisk ifølge Store norske leksikon.

Innsamling og institusjonalisering

Interessen for å samle inn og studere norsk folkemusikk skjøt fart på 1800-tallet under nasjonalromantikken, og Olea Crøger var en pioner i dette arbeidet ifølge Store norske leksikon. Den første landskappleiken ble avholdt i 1888 i Bø i Telemark ifølge Wikipedia. Torgeir Augundsson, kjent som Myllarguten, var den første hardingfelespelaren som holdt konsertar fra ei offentleg scene, og han regnes for å ha formet telemarkspelet til dagens form ifølge Store norske leksikon. Komponisten og hardingfelespilleren Eivind Groven skrev ned rundt 2000 numre med vokal og instrumental folkemusikk og la grunnlaget for NRKs folkemusikkarkiv ifølge Store norske leksikon. I dag finnes det utdanning i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, Høgskolen i Telemark og Ole Bull-akademiet på Voss ifølge Wikipedia.

Muntlig overlevering

Folkemusikk blir vanligvis utformet gjennom muntlig overlevering fra en utøver til en annen, og gjennom disse overføringene blir musikken forandret og tilpasset ifølge Store norske leksikon. Dette skiller folkemusikken fra europeisk kunstmusikk, der et musikkverk blir forstått som noe avsluttet skapt av en komponist ifølge Store norske leksikon.

Når tradisjon møter nye tolkninger

Norsk folkemusikk er som all annen kultur i en stadig utvikling ifølge Wikipedia. Noen mener at folkemusikken skal holdes «ren», mens andre er mer åpne for andre instrumenter og nyere tolkninger ifølge Wikipedia.

I dag har flere utøvere vekket til live igjen eldre instrumenter som harpe, lyre og tromme, og til dels også sekkepipe ifølge Store norske leksikon. Bukkehornet har opplevd en oppblomstring av interessen, og Norsk Lur- og Bukkehornlag ble stiftet i 1996 ifølge Store norske leksikon.

Hardanger-felen og andre instrumenter

Hardingfele og vanlig fele er de vanligste instrumentene i norsk folkemusikk ifølge Store norske leksikon. Hardingfela er et viktig instrument i tradisjonen ifølge Store norske leksikon.

Fela og hardingfela utgjør et viktig musikalsk skille ifølge Wikipedia.

Andre instrumenter som fortsatt spilles i tradisjonen, er munnharpe, langeleik og ulike fløyter ifølge Store norske leksikon.

Langeleiken har én melodistreng og opptil sju bordunstrenger ifølge Store norske leksikon. Som bruksinstrument har den i dag bare overlevd i Valdres ifølge Wikipedia.

Bukkehornet er et blåseinstrument laget av geitehorn som opprinnelig ble brukt som skremme- og signalinstrument i setermiljøet, og det finnes i to utgaver, trompethorn og tungehorn, der trompethornet spilles ved at leppene vibrerer, mens tungehornet har påsatt en tunge av for eksempel einer ifølge Store norske leksikon.

Utøvere og kjønn i tradisjonen

Tidligere var det som regel menn som sto for mye av instrumentalmusikken i norsk folkemusikk, mens langeleiken i stor grad ble spilt av kvinner ifølge Store norske leksikon. I senere år har imidlertid flere kvinner stått fram som ledende utøvere også på vanlig fele og hardingfele ifølge Store norske leksikon.

Samfunnsutviklingen i løpet av 1900-tallet har ført til store endringer i folks forhold til musikk, og i Norge har det blitt argumentert for at sjangre som visesang, dansebandmusikk og populærmusikk med lokal forankring representerer den folkelige musikken i dag ifølge Store norske leksikon.