Norsk språks historiske utvikling: fra norrønt til bokmål og nynorsk

Norrønt: vikingtidens språk

Norrønt – eller gammelnorsk – var det germanske språket som ble talt i Skandinavia fra ca. 700 til 1350. Vikingtidens sagaer, eddadikt og runeinnskrifter er skrevet på norrønt og utgjør en av Europas rikeste middelalderske litteraturer. Norrønt var et svært bøyningsrikt språk med fire kasus, tre kjønn og komplekse verbformer.

I norsk sammenheng skiller vi mellom vestnordisk (norsk og islandsk) og østnordisk (dansk og svensk). Islandsk er den levende arven etter vestnordisk og er fortsatt forståelig for norrøntskolerte. Norsk gjennomgikk derimot dramatiske forandringer i senmiddelalderen.

Fire hundre år under dansk skriftspråk

Svartedauden (1349–1350) utslettet mellom en tredjedel og halvparten av Norges befolkning og slo ut den norske statsadministrasjonen. Norge inngikk union med Danmark i 1380, og dansk ble gradvis skriftspråk i forvaltning, kirke og utdanning. Da reformasjonen kom i 1537, ble dansk det eneste godkjente skriftspråket.

Resultatet var at norsk ikke ble skrevet ned som eget språk på over fire hundre år. Den norske befolkningen talte norske dialekter hjemme, men lærte dansk på skolen og i kirken. Denne diglossia-situasjonen (to-system med høy- og lavvariant) la grunnlaget for den norske språkstriden på 1800-tallet.

"Norge hadde et levende talespråk i 400 år uten et skriftspråk. Da selvstendigheten kom i 1814, måtte nordmenn finne ut: hva er egentlig norsk?"

Riksmål og landsmål: to veier til norsk

Etter unionsoppløsningen i 1814 begynte debatten om et norsk skriftspråk for alvor. To løsninger pekte seg ut. Knud Knudsen (1812–1895) arbeidet for en gradvis fornorskning av det danske skriftspråket – tilpasse det til norsk uttale og folkespråk. Dette ble grunnlaget for riksmål/bokmål.

Ivar Aasen (1813–1896) valgte en annen strategi. Han reiste landet rundt, samlet inn dialekter og skapte et helt nytt skriftspråk – landsmål (senere nynorsk) – basert på de vestlandske og bygdenorske dialektene som hadde bevart mest av det opprinnelige norrøne. Aasen mente disse dialektene var mindre påvirket av dansk enn bymålene.

Landsmål ble offisielt vedtatt som likestilt skriftspråk med dansk/riksmål i 1885 – et historisk gjennombrudd for den nynorske bevegelsen.

Samnorsk-eksperimentet og rettskrivningsreformene

Fra 1930-åra og fram til 1970-tallet dominerte samnorsk-ideologien norsk språkpolitikk. Tanken var å smelte bokmål og nynorsk gradvis sammen til ett felles norsk skriftspråk. Skolereformen av 1938 la inn tilnærmingsformer som skulle bringe de to standardene nærmere hverandre.

Samnorsken møtte sterk motstand, særlig fra bokmålsbrukere i byene. Riksmålsforbundet kjempet aktivt mot de radikale formene. Da foreldrebevegelsen mobiliserte på 1950-tallet mot de nye læreboknormalene, ble samnorsken gradvis avviklet. Rettskrivningsreformen i 2005 trakk tilbake mange tilnærmingsformer og stabiliserte begge standarder.

Bokmål og nynorsk i dag

I dag skrives ca. 87 % av norske elever i bokmål og 13 % i nynorsk. Nynorsk er sterkest på Vestlandet og i innlandsfylkene Telemark og Innlandet. Bokmål dominerer i Oslofjord-regionen og i de fleste storbyer.

Alle norske elever er lovpålagt å ha opplæring i begge målformer fra og med 8. klasse. Offentlige tjenestemenn og statsansatte plikter å kunne betjene borgere på begge målformer. Statlige etater skal bruke begge målformer med minst 25 % av sin kommunikasjon på den minst brukte formen.

• Bokmål: Brukes av ca. 87 % av skoleelevene
• Nynorsk: Brukes av ca. 13 % av skoleelevene
• Sidemål: Obligatorisk opplæring i begge standarder
• Parallellspråklighet: Norsk og engelsk side om side i akademia
• Dialekter: Ingen standardisert talenorm – dialekt er akseptert overalt

Veien videre for norsk språk

Norsk språk møter i dag nye utfordringer fra globaliseringen og engelskens dominans, særlig i akademia, næringsliv og populærkultur. Språkloven av 2021 slår fast at norsk er det «nasjonale og overordnede samfunnsspråket» og pålegger statlige og kommunale organer å bruke norsk aktivt.

Debatten om sidemålsopplæring er fortsatt levende – mange bokmålselever opplever nynorskeksamen som en byrde, mens nynorskforkjempere frykter at fjerning av sidemålsplikten vil marginalisere nynorsk ytterligere. Norsk er et unikt tilfelle i Europa med sin pluralistiske skriftspråkspolitikk, og debatten er langt fra over.