Norsk språks historiske utvikling: fra norrønt til bokmål og nynorsk

Norrønt: vikingtidens språk

Norrønt – eller gammelnorsk – var språket som ble talt i Norge fra rundt år 700 til 1350, med et yngre skille ved omkring år 1050, ifølge Store norske leksikon. Runeinnskrifter fra vikingtiden og middelalderen dokumenterer overgangen: Eggjasteinen fra Sogndal, risset med om lag 200 runer på 600-tallet, viser et språk på vei mot norrøn form, mens Kulisteinen fra rundt år 1000 er blant de tidligste norske vitnesbyrdene om kristendommen. Vikingtidens sagaer og eddadikt er skrevet på norrønt og utgjør en av Europas rikeste middelalderske litteraturer. Norrønt var et bøyningsrikt språk med fire kasus, tre kjønn og komplekse verbformer.

I norsk sammenheng skiller vi mellom vestnordisk (norsk og islandsk) og østnordisk (dansk og svensk). Islandsk er den levende arven etter vestnordisk og er fortsatt forståelig for norrøntskolerte. Norsk gjennomgikk derimot dramatiske forandringer i senmiddelalderen.

Fire hundre år under dansk skriftspråk

Svartedauden (1349–1350) utslettet mellom en tredjedel og halvparten av Norges befolkning og slo ut den norske statsadministrasjonen. Kongefellesskapet mellom Norge og Danmark startet i 1380, da Olav 4. – sønn av kong Håkon 6. av Norge og den danske prinsessen Margrete – ble norsk konge, ifølge Store norske leksikon. Fra 1397 inngikk Norge i Kalmarunionen sammen med Danmark og Sverige, og fra 1537, da reformasjonen ble innført, var dansk det eneste godkjente skriftspråket i Norge.

Resultatet var at norsk ikke ble skrevet ned som eget språk på over fire hundre år. Den norske befolkningen talte norske dialekter hjemme, men lærte dansk på skolen og i kirken. Denne diglossia-situasjonen (to-system med høy- og lavvariant) la grunnlaget for den norske språkstriden på 1800-tallet.

Riksmål og landsmål: to veier til norsk

Etter unionsoppløsningen i 1814 begynte debatten om et norsk skriftspråk for alvor. To løsninger pekte seg ut. Knud Knudsen (1812–1895) arbeidet for en gradvis fornorskning av det dansk-norske skriftspråket – å tilpasse det til norsk uttale og folkespråk – og regnes som far til riksmål og bokmål, ifølge Store norske leksikon.

Ivar Aasen (1813–1896) valgte en annen strategi. Han reiste landet rundt, samlet inn dialekter og bygde et nytt skriftspråk – landsmål (senere nynorsk) – basert særlig på vestlandske og innlandske dialekter som hadde bevart mest av det opprinnelige norrøne bøyningssystemet. Arbeidet ga først Det norske Folkesprogs Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850), senere revidert som Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873).

Landsmål ble likestilt med dansk-basert skriftspråk gjennom jamstillingsvedtaket i Stortinget 12. mai 1885, vedtatt med 78 mot 31 stemmer. Vedtaket ba regjeringen sørge for at «det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog», ifølge Store norske leksikon. I 1929 vedtok Stortinget å endre navnene: riksmål ble hetende bokmål, og landsmål ble hetende nynorsk, ifølge Store norske leksikon.

Samnorsk-eksperimentet og rettskrivningsreformene

Bokmålets rettskrivning ble fornorsket gjennom flere reformer på 1900-tallet. Reformen i 1907 innførte harde konsonanter (p, t, k) i stedet for de danske b, d, g, mens reformen i 1917 gikk et skritt videre og innførte blant annet ll og nn i ord som tidligere hadde ld og nd, ifølge Språkrådet.

Fra 1917 var det offisiell politikk å nærme bokmål og nynorsk til hverandre over tid – samnorsklinjen. Reformen i 1938 delte skriftformene i hovedformer, som skulle brukes i lærebøker, og sideformer, som elevene fikk lov å bruke, og gjorde blant annet endelsen -a obligatorisk i mer enn tusen hunkjønnsord. Læreboknormalen av 1959 strammet inn valgfriheten videre, ifølge samme kilde.

Samnorsklinjen møtte sterk motstand, særlig fra bokmålsbrukere i byene, der Riksmålsforbundet kjempet mot de radikale formene. Reformen i 1981 brøt med tilnærmingslinjen og gjeninnførte tradisjonelle former. I 2002 opphevet Stortinget «tilnærmingsparagrafen» i loven om Norsk språkråd av 1971, og målet om et felles fremtidig skriftspråk ble dermed formelt forlatt, ifølge Store norske leksikon.

Rettskrivningsreformen i 2005 fjernet skillet mellom hovedformer og sideformer i bokmål, slik at alle godkjente former ble sidestilt, ifølge Språkrådet. Den tilsvarende reformen for nynorsk kom i 2012 og avviklet systemet med en egen læreboknormal og sideformer, ifølge Store norske leksikon.

Bokmål og nynorsk i dag

I 2025 hadde 11,1 prosent av elevene i grunnskolen nynorsk som hovedmål – 68 842 elever, en nedgang på 6,6 prosentpoeng siden begynnelsen av 1990-tallet, ifølge Statistisk sentralbyrå. Resten av elevene har bokmål som hovedmål, med unntak av en liten andel med samisk opplæringsspråk. Nynorsk er sterkest på Vestlandet, mens bokmål dominerer i Oslofjord-regionen og de fleste storbyer.

Elevene får opplæring i sidemål gradvis fra 4. trinn og skal ha karakter i både hovedmål og sidemål fra 8. trinn, ifølge opplæringslova kapittel 3. Sentrale statsorgan skal bruke minst 25 prosent bokmål og minst 25 prosent nynorsk i sine offentlig tilgjengelige dokumenter sett over tid, ifølge språklova § 13.

• Bokmål: hovedmål for det store flertallet av grunnskoleelever
• Nynorsk: hovedmål for 11,1 % av grunnskoleelevene i 2025 (SSB)
• Sidemål: obligatorisk opplæring i begge målformer, karakter fra 8. trinn
• Statsorgan: minst 25 % av hver målform i offentlige dokumenter (språklova § 13)
• Dialekter: ingen standardisert talenorm – dialekt er akseptert overalt

Veien videre for norsk språk

Norsk språk møter nye utfordringer fra globaliseringen og engelskens stilling, særlig i akademia, næringsliv og populærkultur. Språklova, vedtatt av Stortinget 21. mai 2021 og i kraft fra 1. januar 2022, slår fast at «norsk er det nasjonale hovudspråket i Noreg», at bokmål og nynorsk er likeverdige språk, at samiske språk og norsk er likeverdige språk, og at kvensk, romani, romanes og norsk tegnspråk har status som nasjonale minoritets- og tegnspråk, ifølge lovdata.no.

Debatten om sidemålsopplæring er fortsatt levende – mange bokmålselever opplever nynorskeksamen som en byrde, mens nynorskforkjempere frykter at en svekket sidemålsplikt vil marginalisere nynorsk ytterligere. Norsk er et uvanlig tilfelle i Europa med sin todelte offisielle skriftspråkspolitikk, og debatten er langt fra over.