Oppdrettarbeider: Ein dag ved oksygenmålinga

Klokken 05:30 – først oppgave

Tom Erik Sæter vekker seg før soløfgang. Det er ikke av entusiasme for tidlig morgen – det er fordi fisken ikke venter. Siden tolv år har han jobbet som oppdrettsarbeider ved et laksenotanlegg i Sognefjorden, og rutinen er fast.

«Fiskene må ha oksygen, de må ha fôr, og vi må overvåke helsen deres hver eneste dag,» forklarer han mens han sikrer båten sin til kaia. «Der er over 300 000 laks i de nettingene der ute – alle avhengige av oss.»

Hans arbeid er grunnlaget for at Norge eksporterer laksekjøtt for mer enn 70 milliarder kroner årlig. Men på kysten av Sognefjorden handler det mindre om statistikk og mer om praksis, rutine og kjærlighet til sjøen.

En dag på anlegget

Klokken 06:00 starter Tom Erik sin første kontroll av døgnet. Han sjekker oksygengiveren – en maskin som blåser luft ned i merdene for å sikre at fisken har nok oksygen. Levels må være riktig, eller fisken stresses og kan dø.

Klokken 07:00 er det tid for fôring. Tonn med spesiell fiskefôr blir tilført merd etter merd, i presise doser. Tom Erik må vite hvor mye hver merd skal få basert på fiskens størrelse og appetitt. «En glad fisk som spiser godt, er en frisk fisk,» sier han.

Resten av dagen er forbeholdt reparasjoner av nettet, observasjon av fiskenes atferd, og dokumentasjon av alt i systemet. Det må være logg over alt – oksygenivåer, temperatur, dødelighet, og eventuelle tegn på sykdom.

Tall og trender

Det som er vanskelig

Havbruk er ikke romantisk arbeid, og Tom Erik er klar om det. «Været kan være forferdelig – du jobber i storm, regn og kalde temperaturer. Du blir gjennomvåt daglig. Og psykologisk er det krevende når du ser fisk døe av sykdom som du ikke kan gjøre noe med.»

"Det som holder meg gående er at jeg vet at jeg gjør noe viktig. Jeg fødrer og pleier dyr som skal bli mat for mennesker rundt i verden. Det gir meg mening, selv på de tøffe dagene."

Teknologi endrer jobben

Tom Erik har jobbet lenge nok til å se teknologien endre seg raskt. Tidligere var alt manuelt – nå finnes sensorer som måler oksygen og temperatur automatisk, og alarmer varsler hvis noe går galt.

Droneteknologi brukes nå for å inspisere nettene under vann, noe som sparer både tid og risiko. Og tankene for fôring er blitt mere intelligent, slik at fisken får akkurat det den trenger.

Men selv med all teknologien, er menneskelig tilstedeværelse fortsatt kritisk. «En sensor kan si at oksygennivået er OK, men en erfaren arbeider kan se på fiskens atferd at noe er galt. Det er ikke alt som kan automatiseres.»

Kjærligheten til jobben

Tom Erik blir spurgt hvor lenge han planlegger å fortsette. Han tenker et øyeblikk. «Så lenge kroppen min holder, og så lenge jeg elsker det jeg gjør. Det er hardere arbeid nå enn da jeg startet, men jeg kan ikke se for meg å gjøre noe annet.»

Han handler sin sønn med til anlegget på sommeren – ikke for å trykke ham inn i samme karriere, men for å vise ham hvor maten kommer fra. «Jeg tror det er viktig at folk forstår hvem som jobber bak alt dette. Vi er ikke bare statistikk – vi er mennesker som pleier dyr og produserer mat med stolthet.»

Når solen går ned over Sognefjorden, og Tom Erik binder båten sin fast for kvelden, vet han at han har gjort en god dag arbeid. Over 300 000 laks har fått mat, oksygen og kjærlig omtanke. Det er nok for ham.