Øst vs. Vest: Den kalde krigens ideologi

To rivaler deler verden mellom seg

Da andre verdenskrig sluttet i 1945, var verden ikke befriet – den var polarisert. Det som skulle bli kjent som 'den kalde krigen' startet ikke med en eksplisjon eller er kunngjøring. Det var en gradvis nedkjøling av forholdet mellom USA (og dets vestlige allierte) og Sovjetunionen (og dets østlige satellittland). Hvor krigens tidligere hadde oppgitt sine mål eksplisitt, levde denne kampen i skyggen – håndlanger-krig, propagandamaskiner, og atomtrusler.

For mer enn fire tiår oppstod verden i konstant balanse på grinnen av kjernefysisk katastrofe. To ideologier – kapitalisme og kommunisme – ble brukt som legitimeringer for militær oppbygging, alliansedannelse, og stadige konflikter på stedsproxyer. Det som var ment å være en ideologisk debatt ble verden's farligste geopolitiske eksplosjon.

Ideologenes kollisjon

USA representerte liberal demokrati og kapitalistisk markedsøkonomi – verden hvor private aktører driver innovasjon og konkurranse. Sovjetunionen representerte diktatorsk kommunisme – økonomien kontrollert sentralt, private eiendom eliminert, klassen oppløst. Teorien var idealistisk; virkeligheten var at Sovjet-systemet ble en totalitær diktatur under Stalin, mens USA var en deklarativ demokrati som støttet diktaturende verden over hvis de var anti-kommunistiske.

Begge sidene propagandiserte hardt. Amerikanske plakater tegnet Sovietsamfunnet som dyster og monotont; Sovjet-propaganda tegnet USA som en rot kapitalistisk alphamark hvor arbeidere var slaver. Sannheten var noe mer komplisert – begge systemer hadde realiteter både positive og negative som propoganda aldri fanget.

Militær rüstning: Atomkappløpet

Det mest synlige tegnet på den kalde krigen var militæriseringen. USSR utviklet atombomben i 1949 (fire år etter USA), og kappløpet var i gang. I løpet av 1950-60erne akkumulerte USA og Sovjet tusenvis av atomvåpen – nok til å ødelegge verden flere ganger over. Cubakrisen i 1962 var verden's nærmeste approach til atomkrig – 13 dager hvor to supermakter var et par fingertrekk unna å omtale det hele.

Militærutgifterna var kolossal. USA brukte anslagvis $2.5 billioner på forsvaret under krigsperioden; Sovjet minst $1.5 billioner. Dette var penger som kunne vært brukt på infrastruktur, utdanning, eller medisin. Isteden ble de brukt på våpen som aldri ble brukt (på hver annen), men som destabiliserte verden og formet generasjoner.

Stedsproxykrig: Kampen overalt

Siden en direkte krig mellom USA og Sovjet ville vært katastrofalt, kjempet de gjennom stedsproxykrig. Korea (1950-53) – Sovjet-drevet Nord mot USA-støttet Sør – kostet 2 millioner liv. Vietnam (1955-75) – USA-krig mot Sovjet/Kina-støttet Nord – kostet 3 millioner liv. Afghanistan (1979-89) – Sovjet-invasjon møtt av USA-støttede mujahideen – kostet 2 millioner liv.

Disse krigsene fikk sjelden internasjonalt oppmerksomhet som faktiske ideologiske kamper – de ble presentert som lokale konflikter eller borgerkriger. Men for USA og Sovjet var de sentralt. Hver proxy-stat var et sjakkstyke i det større kappløpet. Resultatet var at folks som ikke hadde noe med ideologienes kamp å gjøre, betalte prisen med blod.

Tall og trender

Den kalde krigens direkte kostnader beregnes til over $4 billioner (jusert for inflasjon). Antall mennesker drept i proxy-kriger anslås til 20+ millioner. Totalt var over 50 millioner mennesker fordrevet eller flyktninger som resultat av kald-krig-konflikter. Globale militærutgifter tridoblet seg i denne perioden, som procent av global BNP.

Arven fra den kalde krigen

Den kalde krigen sluttet ikke med å løse de ideologiske spørsmålene – den slutterde bare av at Sovjet-Unionen kollapset i 1991. Ideologidebattene lever videre, omkledde som nye konflikter mellom 'Vesten' og 'Østen'. NATO, organisasjonen født av kald-krig-frykt, eksisterer fortsatt og utvider seg østover. Rusland under Putin føler seg omringet. China stiger som ny global kraft. Atomvåpen finnes fortsatt – USA og Russland hver med tusenvis.

"Den kalde krigen endte ikke fordi ideologiene ble løst eller forsoner – den endte fordi Sovjet kollapsette. Vi har ikke lært leksjonene fra det. Vi gjenoppsetter nå de samme strukturer, bare med nye navn."