Permittering: Slik opplevde jeg første dag hjemme

Mandag skulle jeg til kontoret – så kom beskjeden

Jeg var ferdig permittert fra konsulentfirmaet mitt fredag ettermiddag. Avtalen var enkel: «Vi kaller deg tilbake når prosjektet starter igjen,» sa sjefen. Det skulle «bare» være 8-10 uker. Da begynner det nye kundeprosjektet, og du er tilbake.

Jeg tok det rolig. Permittering er del av consulting-bransjen; jeg visste jeg ikke var alene. Fagforeningen min hadde informert om rettigheter, og økonomisk skulle det gå – dagpengene dekker omkring 60% av lønn.

Likevel: mandag morgen er annerledes enn jeg forventet.

Tall og trender

Dag 1: Frittid eller uvirkelig?

Alarmklokken ringte kl. 06:30 som vanlig. Jeg våknet med «konsultant-tankene» – e-post, møter, deadlines. Så husket jeg: jeg hadde ikke møter i dag.

Det ble rart. Jeg satt i kjøkkenet og drakk kaffen min, mens min partner skulle på jobb. Barna skulle på skole som normalt. Plutselig var jeg alene hjemme ved 08:30, noe som aldri skjer i hverdagen.

Første tanke var: «Hva skal jeg gjøre nå?» Andre tanke var: «Jeg burde kanskje jobbe hjemme allikevel.» Tredje tanke: «Nei, jeg er permittert. Det er ikke mitt problem nå.» Men det er vanskeligere å overbevise hjernen enn fornuften.

Økonomien blir plutselig veldig virkelig

Jeg begynte å regne – noe som jeg kanskje ikke burde gjort første dag. Dagpengene ville ta omkring 10-14 dager å behandle og få på konto. I mellomtiden skulle huslånet betales, barnas aktiviteter skulle finansieres, og matvarer skulle kjøpes.

Jeg har god økonomi, så det var ikke panikk, men det ble en realitets-check. Min partner tjener mindre enn meg, og brått var vi avhengig av kun hennes lønn. Vi måtte snakke om hva vi prioriterer.

Vi tok en beslutning: kostbare unødvendigheter pause. Ikke mat eller aktiviteter, men «småting» – abonnementstjenester som ikke er essensielle, unødvendig kjøp. Vi skulle spare hvor det var mulig.

Det mentale: Fra struktur til kaos

Det som overrasket meg mest, er hvor mye min selvfølelse er knyttet til jobben. Jeg er konsulent, jeg løser problemer, jeg leverer resultater. Plutselig hadde jeg ingen resultater å levere – bortsett fra meg selv.

Første uke var jeg energisk og positiv. «Nå skal jeg trene daglig, lese bøkene jeg aldri får tid til, og jobbe i hagen!» Jeg planla prosjekter, satt opp rutiner. Det føltes bra – kontroll over min egen tid.

Uke to var annerledes. Energien var borte. Jeg gikk og var ikke helt tilstede mentalt. Jeg tenkte: «Vil jeg virkelig tilbake til det konsultantlivet?» Plutselig begynte jeg å stille spørsmål om karrieren min.

Min partner sa: «Det er normalt. Din identitet er ikke bare jobben.» Hun hadde rett, men det tok tid å sette seg inn i.

Sølvet i skyene

Etter tre uker var jeg faktisk starten å glede meg. Jeg trente mer, sov bedre, og brukte mer tid med familien. Jeg leste bøker jeg aldri får tid til – både fagbøker og fiksjon. Jeg startet et lite hjemmeprojekt som jeg hadde utsatt i årevis.

Jeg møtte venner for kaffekrim på dagtid, noe som føltes luksoriøst. Min datter gledet seg til at jeg kunne møte opp på hennes frittsaksaktiviteter midt på dagen – jeg hadde aldri kunnet det før.

Jeg innsåt at «permittering» ikke er straff – det er en pause. Og pausene er nyttige.

Nå – fem måneder senere

Jeg ventet på tilbake-kall i tre måneder, ikke ti uker som planlagt. Da det kom, var det delt følelse. Jeg var spent på å være tilbake og løse nye oppgaver, men jeg hadde også lyst til å fortsette «permitteings-livet».

Min erfaring: permittering er ikke noe dårlig ord. Det er en mulighet til å omprioritere og reflektere. Ja, det er usikkerhet og økonomisk press. Men det var også tid til å vokse, både mentalt og emosjonelt.

Hvis du er permittert nå: ta det rolig. Det blir bedre. Og hvis du ikke blir tilbakekalt? Vel, kanskje er det tegn på at du skal finne noe annet.