Pilegrimsleden som veien til seg selv — reportasje fra Santiago og St. Olav

Første dag — da foten møter stien

Dag ein. Jeg tar av meg mobiltelefonen og legger den i et lukket skrin på hotellet i Sjøen Biritjó i Spania. Ingen anrop, ingen meldinger, ingen kall på oppmerksomhet. Bare min egen stemme i hodet og støkk under sokken fra nye vandringsstøvler. Sytti kilometer til Santiago de Compostela. Og jeg skal vandre hver dag i fire uker.

Rundt meg er mennesker fra hele verden — japanere, australiere, tyskere, amerikanere — alle på samme oppgave. Vi snakker ikke mye de første dagene. Vi er for trette. Men rundt bålet på kvelden, når kjøttet i beina skjelver av utmattelse, begynner historiene å flyte. En mann fra München sier han mistet jobben og jobbet seg gjennom det ved å gå. En dame fra Bangkok sier hun kom for å møte seg selv. Vi lytter. Vi kjenner gjenkjennelse.

Samvær uten sosiale medier

Pilegrimsledene er et sosialt eksperiment som fungerer. Mennesker fra motsatte sider av verden møtes, går sammen, spiser middag sammen, og deler rom på enkel albergue — ikke av plikt, men fordi det er naturlig. Ingen prøver å gjøre inntrykk. Alle er for trette og for skitne og for fylt av egen indre prosess til å være falsk.

Jeg treffer en norsk pilegrim fra Trondheim som hadde gått mot Santiago fire ganger. Han sier det samme hver gang: «Første dag er fysisk. Andre uke er psykologisk. Tredje uke er spirituell.» Jeg tror ikke på spiritualitet, men jeg forstår hva han mener etter tiende dag, når foten ikke lenger gjør vondt og hodet har sluttet å prate fanden på meg og verden blir et rom fulle av stille observasjon.

Tall og trender

Pilegrimsturisme er ikke religiøs lenger — det er personlig. Her er tallene som viser hvordan vandrere omkring verden søker indre ro gjennom foten.

Santiago — da ankomsten blir mindre viktig enn veien

Dag 30. Jeg ankommer Santiago de Compostela. Katedralen reiser seg over torgplassen, og pilgrimmer rundt meg gråter. Jeg forventet at jeg også skulle gråte — religiøs frigjøring, møte med Gud, alt det. Men det jeg felt var ro. Stille, dypblå ro, som om jeg hadde falt ned på bunnen av et tilfreds hav.

Veien hadde gjort sitt arbeid. Jeg var ikke lengre fortørn av min gamle jobb, mitt tidligere forhold, min tidligere frykt. Jeg var meg selv — slank, hard, og glad. Veien hadde tatt min gamle selvdefinisjon og forvandlet den til steinen jeg fant dag 15, som jeg fortsatt hadde i sekken. Ikke religiøs, men helt og holdent transformativ.

St. Olavsleden: Norges egen spirituell rute

Etter Santiago tok jeg toget til Trondheim og sprang St. Olavsleden — den norske pilegrimsleden, 6-8 dager gjennom norske skoger og fjell. Her var det færre mennesker, mer stille, og mindre religiøs ornamentering. Bare grønn skog, kaldt vann, og dine egne tanker.

Forskjellen mellom Camino og St. Olav er som forskjellen mellom fest og samlinger. Camino er gregious og sosialt; St. Olav er eremittisk og introspektiv. Begge er veien til seg selv, men på ulike språk. Camino sier: «Du er ikke alene.» St. Olav sier: «Du er nok.» Begge trenger vi å høre.

Hjemme igjen, med steinen i sekken

Tre måneder etter hjemkomsten er jeg fortsatt forandret. Jeg skriver annerledes. Jeg velger annerledes. Jeg lyster annerledes. Venner spør hva som skjedde, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal forklare at en tilsynelatende enkel handling — bare gå — åpnet noe som lenge var lukket.

Pilegrimsleden er ikke flukt fra virkeligheten. Den er møte med virkeligheten. Det er møte med den selv som er, uten filtre og forsvarsmekanismer. Mange mennesker søker det i terapi, yoga eller meditasjon. Men for meg, for oss pilegrimmer, er det steinen i sekken som forteller historien fullstendig: Engang gikk jeg, og jeg stoppet aldri.