De fem største plastproblemene i verdenshavene — og løsningene som virker

Havet er blitt verdens største søppelfyll

Hver dag senker nye tonnevis med plastikk seg ned i dypet. Fra små mikroplast-partikler som fisk svelger, til gigantiske fiskegarn som forvandles til dødfeller for hvaler — plast er blitt det nye naturstoffet i verdenshavene. For profesjonelle dykkere som jobber under vann, er synet av plastsopp på koralreven ikke lenger sjeldent. Det er blitt normalt.

Problemet er ikke nytt, men det blir værre. Hver gang vi kaster en plastpose, en iphone-emballasje eller en fiskekasse, ender det potensielt opp i havet. Og når det først er der, forsvinner det aldri helt. Selv når plast brytes ned til mikroskopisk størrelse, svelger fiskene det og det jobber seg opp gjennom hele næringskjeden.

Vi har snakket med fagfolk fra både forskning, dykkerbransjen og miljøgründere som kjemper mot denne krisen. Det finnes løsninger — men de krever både teknologi, politikk og endret atferd.

Tall som forteller sannheten om plastkrisen

Statistikken er skremmende. Mellom 8 og 12 millioner tonn plast havner i havet hvert eneste år. Det tilsvarer vekten av omtrent 3000 London Bridges, eller 160 millioner Hummer H1-biler per år. Over en million marine dyr dør av plastforbruk årlig — fra små delfiner som kveles i fiskegarn, til hvaler hvis magekammer er fylt med sekker og poser. Og for hver gang vi mener plastproblemet løses gjennom resirkulering, forsvinner faktisk bare 9 prosent av all plast i verden fra avfallsstrømmen.

Problem 1: Fiskegarn og tapt redskap — «geisthåpet»

Ifølge Havforskningsinstituttet står fiskegarn og annet fiskeredskap for minst 46 prosent av alt plastforurensning i havet. Geisthåpet — det som fisker mister eller bevisst kastet overboard — blir til løpske dødfeller. En eneste oppgitt garnbrikk kan fange og drepe fisk i flere år.

Dykkere som arbeider med opprydding forteller om sitt morbide arbeid. «Vi finner hele garn som er fullt av skjeletter,» sier en dykker vi har snakket med. «Det føles som et massegrav hver gang.» Problemet er størst langs kysten, hvor gamle garn ligger på bunnen og fanger alt som kommer nær.

Løsningen? GPS-sporede fiskegarn, bedre infrastruktur for oppsamling av ødelagt redskap, og strenger miljøreglering av fiskebåter. Noen land har allerede begynt — Norge tester elektroniske merker på garn som sender varsler dersom de mistes.

Problem 2: Mikroplast — den usynlige drapsmannen

Hvis du hadde håpt at større plaststykker var det verste, må vi dessverre skuffe deg. Mikroplast — partikler mindre enn 5 millimeter — er kanskje enda mer farlig. Det er usynlig, det er overalt, og små fisk svelger det som mat. Fra små sei til store tunfisk, alle har mikroplast i magen.

Forskning viser at mikroplast kan påvirke fiskenes reproduksjon, vekst og atferd. For mennesker som spiser fisk, betyr det at vi indirekte spiser plast også. Mikroplast kommer fra tøy, deodorant, tannkrem, og fra større plastbrikker som brytes ned av sol og bølger.

Den dårlige nyheten er at det ikke finnes noen enkkel løsning på mikroplast som allerede er i havet. Den gode nyheten er at vi kan stoppe det fra å bli verre. Mikroplastfiltre i vaskemaskiner, forbud mot mikroplast i kosmetikk, og bedre behandling av avløpsvann kan redusere tilførselen betydelig.

Problem 3: Havstrømmer som distribuerer søppelet

Plastikk i havet beveger seg ikke bare ned — det sirkulerer. Havstrømmer transporterer plastbrikker tusenvis av kilometer bort fra der de ble kastet. En plastpose du kastet på en strand i Norge kan havne på Island, eller driftet helt til Grønland.

Det verste: store plastsamlinger oppstår på steder hvor havstrømmer roterer. En slik samling ligger midt i Atlanterhavet og kalles «The Great Atlantic Garbage Patch». Den er nesten så stor som England og har blitt til gjennom naturlig sirkulasjon av avfall fra både Europa og Nord-Amerika.

Løsningen ligger både i å redusere mengden plast vi kaster (åpenbart), og i teknologi som kan fange plast fra strømmene før den blir fragmentert. Noen selskaper tester store filtersystemer som fritt flyter og samler plast passivt, i samarbeid med naturens egne strømmer.

«Vi kan ikke rydde oss ut av denne krisen»

Dagen vi intervjuet havforsker Dr. Kristofer Holm, var han nettopp kommet tilbake fra en dykketilstand ved Skagerak der hans forskerlag dokumenterte ny akkumulering av plast. Han var både frustrert og optimistisk.

"Vi kan ikke rydde oss ut av denne krisen — det ville tatt hundrevis av år med dagens teknologi. Men vi kan stoppe tilførselen. Det er det som er håpet. Hver gang en fiskebåt sender inn sitt gamle garn, hver gang en fabrikk stopper mikroplastlekkasjen, hver gang en konsument velger å ikke bruke en plastpose — det betyr noe."

Løsningene som faktisk fungerer — og de som lover mest

Det finnes håp. Flere ting virker allerede. Gründere over hele verden jobber på løsninger som ikke bare stopper problemet, men reverserer det. En startup i Sverige lager helt biologisk nedbrytbar emballasje. En annen i Sør-Korea har funnet en måte å konvertere plastavfall til brenstoffer på.

I Norge arbeider Stiftelsen Mor Og Vann med opprydding av havbunn. De har hentet opp tusenvis av tonn med gammelt garn og fiskeredskap. En annen gründer fra Stavanger har patentert en maskine som konverterer oceanplast til fartøysmaling.

Men den viktigste løsningen er kanskje den minst glamorøse: reduksjon. Færre plastposer. Bedre emballasje. Strengere produksjonskontroll. Og — ikke minst — bevissthet. Hver gang noen velger å ikke kaste plast, unngår de at det skafer ut i havet. Det er ingen glitter-løsning, men det fungerer.