Havet erstikkes av plast: Hva kan vi gjøre?

Et usynlig helvete under båtene våre

Det første du merker når du dykker ned en meter eller to, er stillheten. Deretter begynner det å dukke opp: en plastbag som flyter som en tynn reke. En brukt fiskesnøre. En såpe-beholder. Jo dypere du dykker, desto flere finner du. Det er plastfiksene verden over, fra polene til ekvator, fra stranden til 11 kilometer ned i Mariana-graven.

Vi kaster rundt 8 til 10 millioner tonn plast i verdenshavet hvert år. Noen deler kommer fra søppelkipper som overskvelles i stormer, noen fra skip som kaster avfall, men den største delen kommer fra land—fra avløpsrør, fra dump, fra mennesker som kaster. Plast er billig å lage og enkelt å bruke, men det nedbryts bare over hundrevis av år.

Det verste? Vi vet egentlig ikke hvor mye som er der. Vi finner stykker, vi estimerer fra nettingprøver, men det er som å lete etter snøflak i en snøstorm. Og vi vet at hver dag kommer det mer.

Hva gjør plastens havets fauna?

En rype dør av en sixpack-ring rundt livet. En skilpadde spiser en plastbag som hun tror er maneter. Fisk små ned plastpartikler og får dem i lungene. Krill—små dyr som er matbase for hele Antarktiselektet—spiser mikroplast og dør. Det smelter på lang sikt ned hele fødekjedene.

Mikroplast—plastpartikler mindre enn 5 millimeter—er det virkelig marerittet. De brytes fra større biter, og de diffunderer overalt. Vi finner dem i fiskene, i reker, i muslinger. Og hvis vi spiser disse dyrene, spiser vi plastet også. I dag spiser gjennomsnittlig menneske omkring 5-10 gram mikroplast per år—omtrent som vekten av en kredittkort.

Ja, vi spiser vår egen søppel. Ikke fra direktekildene, men gjennom maten som kommer fra havet. Plastens giftstoffer—kemikalier som BPA og ftalater—absorberes av dyra og dermed også av oss. Og langsomt, år etter år, bygger det seg opp i kroppen vår.

Det finnes også større konsekvenser: plast i havet hindrer sollys fra å trenge gjennom. Det påvirker alger som produserer halvparten av verdens oksygen. Store plastøyer skaper såkalte dead zones der det ikke er liv. Og på den globale skalaen: plast i havet absorberer giftstoffer fra miljøet og blir til «giftpillullar» som fiskene eter.

Hva kan vi faktisk gjøre?

Først, sluttet å kaste plast. For de fleste av oss betyr det å være mer bevisst—å pakke ned maten i ting som ikke er engangsplast, å reparere i stedet for å kaste, å velge produkter uten plastforpakning. Det høres enkelt ut, men det krever endring av habitter som har vokst i 50 år.

Annen løsning: bedre avfallshåndtering. Hvis plast blir samlet, sortert og gjenvinnet eller forbrennes på en sikker måte, ender det ikke i havet. Mange land har dårlig infrastruktur for dette—dumper bare avfall i laguner som flyter til havet når regnet kommer. Investeringer i avfallshåndtering løser faktisk mest.

Tredje: bedre lovgivning. Noen land forbyr engangsplast helt. Andre regulerer fiskeri-nett som blir etterlatt på sjøen (en stor kilde til plastforurensning). Og noen forsøker å fjerne plast fra havet med såkalte cleanup-systemer—men disse er dyre, og de er bare band-aid på såret.

Den virkelige løsningen er å redusere produksjon av plast fra starten av. Men det krever at hele industrien endrer seg, og det skjer først når det finnes økonomiske insentiver—altså når plast blir dyrere, eller når det finnes billigere alternativer.

Tall og trender

Plastforurensning i havet vokser eksponentielt. Mange av disse tallene er estimater fordi problemet er så stort at vi ikke helt vet hvor mye som er der.

Dr. Kristina Berg: 'Vi må stoppe ved kilden'

Kristina har dykket og samlet plastprøver i hele verden. Hun har sett konsekvensene nærme.

"Det jeg ser under vann, er en graveyard av menneskets dovenskapsyrk. Havet er ikke en søppelkasse. Og løsningene vi trenger—de handler ikke om å ha roboter som samler plast. De handler om å slutte å lage så mye plast i første omgang."

Hva kan du gjøre nå?

For enkeltpersoner: hver bit av plast du ikke kaster, som ikke ender i havet, betyr noe. Ikke siden det løser problemet alene—men siden hver handling er et signal til industri og politikk om hva folk er villige til.

Støtt organisasjoner som jobber med havet. Velg fisk fra fiskerier som ikke etterlater net. Skrip engangsplast når det er mulig. Og snakk om det. Et problem som ingen snakker om, blir ignorert av politikere og industri.

Og husk: havet dekker 70 prosent av planeten og ernærer milliarder av mennesker. Plast som forgifter havet, forgifter også oss. Dette handler ikke om å redde miljøet—det handler om å redde oss selv.