Plastkonkurransen: hvordan havet blir til søppel fra himlen

Havet blir til søppel – og du kan spore det til kilder

Hver dag blir omkring 22 millioner kilo plast dumpet i verdens hav. Noen stammer fra trawlkabelen som ble revet av under en storm i 1997 og fortsatt driver rundt i nordatlantisk, men de fleste kommer fra kilder som vi kan identifisere, kartlegge og potensielt stanse.

Plastforurensningen i havet er ikke ett stort problem, men hundrevis av små og store kilder samlet til en enorm katastrofe. Fra mikrokulekuler i hudkrem som blir vasket ned i toalettet, til hele stykkene som blir dumpet direkte fra skip og fabrikker. Noen plast kommer fra land via elver og kloakksystemer, andre flyter fram fra kontinentalsokkelen hvor det har ligget i årtier. Spørsmålet blir: hvor skal vi begynne?

Hvor kommer plastene fra? En global oversikt

La oss sammenligne de største kildene til plastforurensning i havet. Den første og største kilden er landbasert avfall: plast fra plastposer, flasker, emballasje og andre forbrukerprodukter som ender opp i elver og havner på kysten. Asiatiske og afrikanske land som mangler solid avfallshåndtering, står for omkring 40-50% av all håndtering av plast. Den andre kilden er industriell aktivitet: fisketrål som slipper redskap, skipsvrak som smelter opp, og fabrikker som dumpet direkte i havet før strenge reguleringer kom på plass.

En tredje og ofte glemt kilde er nedbrytning av større plastgjenstander til mikroplast. En plastflaske deler seg ikke inn i mindre, intakte flasker – den brytes ned i milliarder av små fragmenter som er desto farligere fordi de blir spist av fisk og andre marint liv. En stor plastpose fra 1975 som fortsatt flyter rundt, er nå en sky av mikroplast-partikler. En fjerde kilde er tekstilproduksjon: hver gang du vasker syntetiske klær, slipper de mikrofibre direkte ned i systemet, og mange av disse endet opp i havet.

Tall og trender

Plastforurensningen i havet vokser eksponentielt, og de største kildene er utsatt for både regulering og privat innsats for å redusere utslippene.

Konsekvensene for liv og levevei

Plastforurensningen skader havet og alt liv som lever der, men den har også direkte konsekvenser for mennesker. Fisk som inneholder plast og giftstoffer blir spist av mennesker, noe som betyr at plastgiftene kommer inn i matvarene våre. Koraller dør fordi plastflasker blokkerer solens lys og næringsopptak. Sjøtyrene blir kvalt av fiskenett. Fugler spiser plastbiter og sulter fordi magen deres blir full av søppel som ikke kan fordøyes.

For fiskerinæringen selv er plastforurensningen en selvforsterkende spiral: dyrere fiskeredskap blir tapt eller sluppet på havet, og det røser rundt og fanger mer fisk etter at det er blitt «spøkelseredskap». En Norsk studie viste at omkring 10% av all plast i Norskehavet kommer fra tapt fiskeutstyr. Og når fiskene selv blir mindre og svakere på grunn av plastinntak, blir fiskeriet mindre lønnsomt, noe som gjør det vanskeligere for fiskere å investere i bedre og sterkere redskap som ikke så lett brytes og blir til havsøppel.

Fra kilder til løsninger: hva kan vi gjøre?

Løsninger må angripe problemet fra flere vinkler samtidig. For det første må vi forbedre avfallshåndteringen på land, spesielt i utviklingsland hvor staten ikke har ressurser til å bygge avfallsanlegg. Dette krever internasjonalt samarbeid og finansiering. For det andre må vi redusere plastbruken ved å bevege oss bort fra engangsplast og mot materialer som kan gjenbrukes eller brytes ned naturlig.

For det tredje må fiskeindustrien reguleres slik at tapt eller sluppet fiskeredskap har en pris, som motiverer fiskerne til å ta bedre vare på utstyret sitt. Noen land prøver «take-back»-programmer hvor fiskerne kan levere gammelt redskap og få kompensasjon. For det fjerde må vi rense havet hvor det er praktisk mulig – ikke alle steder lar seg rense, men i kystnære områder kan større «søppelsamlere» hente plast fra havbunnen. Ingen av disse løsningene er billige eller enkle, men sammen kan de redusere problemet signifikant.

Et rent hav er mulig – men det krever handling nå

Den gode nyheten er at plastforurensningen ikke er som klimaendringer – et diffust problem som oppstod over 150 år og er vanskelig å reversere. Plast er en relativ ny forurensing som hovedsakelig stammer fra de siste 50 årene, noe som betyr at løsningene er innenfor rekkevidde. Hvis verden skulle kutte plastdumpingen i morgen, ville plastmengden i havet begynne å avta innen 10-15 år, fordi plast blir nedbrutt eller sinker til havbunnen.

Men tiden blir knappere. Fiskbestanden svekkes, korallrevene dør, og hvert år som passerer uten handling gjør problemet dypere innebygd. Løsningen krever global lovgivning, privat investering i nye materialer, bedre avfallshåndtering i fattige land, og endring av forbruksmønsteret hos oss alle. Det er ikke umulig. Det er bare en spørsmål om hvor fort vi vil handle.