Rettferdighet i Norge: hva skylder vi egentlig hverandre?

Hva er rettferdighet, egentlig?

Rettferdighet er ikke som matematikk. To mennesker kan være helt enige om fakta, men komme til helt forskjellige konklusjoner om hva som er rettferdig. En vil si at det er rettferdig at de rike betaler mer skatt, en annen vil si at det er rettferdig at alle betaler like mye. Begge bruker ordet 'rettferdighet', men mener helt forskjellige ting.

I Norge har vi bygd et samfunn omkring et spesifikt syn på rettferdighet. Vi tror på solidaritet, likhet, frihet, og at ingen skal bli latt igjen. Men er dette bare norsk sentimentalisme, eller ligger det en dyp filosofi under?

Vi besøker etikere, debattanter og vanlige mennesker som forsøker å leve etter deres oppfatning av rettferdighet, og vi prøver å finne svarene på de vanskeligste spørsmålene.

Tall og trender

Norge har bygd sin velstand og stabilitet på en filosofi om rettferdighet og solidaritet.

Fra Rawls til norsk realitet

Filosofen John Rawls lanserte en teori som skulle få enorm innflytelse på hvordan vi tenker om rettferdighet. Han spurte: hvis du ikke visste hvor i samfunnet du skulle bli født – rik eller fattig, mann eller kvinne – hvilket samfunn ville du velge å leve i? Svaret hans var at du ville velge et rettferdig samfunn, fordi du ikke kunne risikere å bli født blant de verst stilte.

Dette er nesten ordet for ordet hvordan det norske velferdsstaten ble tenkt. Vi bygde et samfunn hvor selv den verst stilte har et anstendigt liv. Gratis utdanning, gratis helsevesen, pensjon for alle. Ikke fordi nordmenn er særlig godhjertede, men fordi vi hadde institusjonalisert rettferdighet.

Men det reiser spørsmål. Hva skylder Norge til menneskene som ikke er født her? Til pakistanske arbeidsmigranter som betaler skatt men mottar mindre? Til afrikanere i klimakrisen som lider konsekvensene av vår tidligere industrialisering?

Rettferdighet i praksis: hvor går grensen?

Anne-Marie Slotterød sier at det norske eksperimentet med velferd er bemerkelsesverdigt, men at det er i fare. 'Vi bygde solidaritet på bakgrunn av at 'vi' var én ting – som var norsk, som var homogen. I dag er 'vi' heterogent. Folk med ulike bakgrunner, religioner, verdier. Hvordan opprettholder vi solidaritet når identiteten er så fragmentert?'

Vi møter også Amal, en pakistansk-norsk systemarkitekt som har jobbet i Norge i tolv år. Hun forteller at selv om lovene er like for alle, opplever hun at rettferdigheten ikke er like distribuert. Hun fikk samme lønn som mannlige kolleger, men opplevde diskriminering hun ikke helt kunne benevne.

Så hva skylder vi hverandre? Kanskje det fineste svaret kommer fra en pensjonist vi møter: 'Vi skylder hverandre respekt. Ikke fordi det er rettferdig, men fordi det er menneskelig.'

Harde spørsmål uten enkle svar

Hvis et samfunn øker innvandring, og innvandrerne betaler mindre i skatt mens de bruker samme offentlige tjenester, er det fortsatt rettferdig? Eller hvis vi hjelper land i Afrika, går vi på bekostning av egne borgere? Eller hvis vi ikke hjelper, er det umoralsk?

Disse spørsmålene har ikke filosofiske svar. De er politiske og verdimessige valg. Men filosofien kan hjelpe oss å tenke klarere om dem. Den kan hjelpe oss å forstå at 'rettferdighet' ikke er en naturlov, men noe vi må oppfinne sammen.

Norge har vært unikt heldig. Vi har hatt ressurser nok til å være generøse. Men hva skjer når ressursene blir knappe? Vil vi fortsatt tro på det samme synet på rettferdighet?

Den pågående dialogen

Rettferdighet er ikke noe vi oppnår og så er vi ferdig. Det er en pågående dialog, en konstant forhandling om hva vi skylder hverandre. Norge har vært bedre til det enn de fleste, men vi er ikke perfekte.

Kanskje det viktigste vi kan gjøre er å fortsette å stille spørsmålene. Å utfordre antagelsene våre. Å lytte til dem som opplever urettferdighet. Å huske at rettferdighet ikke handler bare om lover, men om hvordan vi behandler hverandre.

Som Rawls sa: et rettferdig samfunn er ikke ett der alle er like lykkelige, men ett der ingen trenger å frykte for sin egen eller sine kjæres fremtid. I Norge har vi kommet langt, men langt igjen å gå.