Rettferdighet i praksis — hva skylder vi hverandre og samfunnet?

Filosofiens eldste spørsmål

Hva skylder vi hverandre? Det er ett av filosofiens eldste og mest ubesvarte spørsmål. I Platons «Republiken», skrevet for 2 400 år siden, forsøker Sokrates å definere rettferdighet — og ender opp med å innrømme at han ikke vet.

Siden den gang har hundrevis av filosofer forsøkt å svare. Noen sier at rettferdighet betyr likt for alle. Andre sier at det betyr å gi basert på behov. Noen sier at det handler om frihet, andre om likhet.

Jeg har brukt året på å forstå de største teoriene. Og jeg fant ut at alle har rett — og ingen har helt rett. Her er hva jeg lærte.

De store rettferdighetsteorier

Utilitarianisme sier at rettferdighet er det som gir størst lykke for flest mennesker. Hvis å ta fra de rike gir mer lykke til de fattige (fordi de trenger det mer), er det rettferdig. Filosofer som John Stuart Mill bygget denne teorien.

Libertarianisme sier at rettferdighet handler om frihet. Du skylder ikke noen noe som helst hvis du ikke frivillig er blitt enig om det. Hvis du tjente penger, er de dine. Punkt. Ingen skatt, ingen omfordeling — hvis du ikke konsent til det.

Egalitarianisme sier at rettferdighet betyr likhet. Vi bør ha omtrent likt, fordi det at noen er født i velstand og andre i fattigdom, skyldes ikke deres verdier — det skyldes lykken. Så vi bør jevne ut sjanser.

Rettferdighetsteorier med respekt (som Rawls foreslo) kombinerer friheten med likhet: vi er enige om systemet før vi vet hvem vi blir. Hvis du ikke visste om du skulle være rik eller fattig, født i velstand eller i Afrika, hva ville være et rettferdig system?

Tall og trender

Undersøkelser i industrialiserte land viser at omkring 60-75 prosent av mennesker tror at rettferdighet betyr «likt for alle» eller «basert på behov». Likevel motsetter de fleste seg høy skatt på formuende. Dette indikerer et gap mellom teori og praksis — vi ønsker rettferdighet, men vi liker ikke kostnadene.

Rettferdighet i arbeidsliv og politikk

Jeg snakket med en filosofiprofessor som fokuserer på praksisfilosofi. Hun forklarer at probleme med rettferdighet blir størst når vi forlater teorien og møter virkeligheten.

"I teorien er rettferdighet fin. Men når du skal implementere det i en reell økonomi, med ekte mennesker som har ulike behov og ønsker, kolliderer alle filosofiene. Du trenger kompromiss. Og kompromiss er sjelden 'rett' for noen."

Fra filosofi til daglig virkelighet

Rettferdighet handler ikke bare om skatter eller storskalafenomener. Det handler om daglige valg. Hvis din venn ikke har råd til å komme med i weekendturen, er det rettferdig at du betaler? Hvis en kollega jobber hard men oppnår mindre, skylder du ham/henne noe?

Svaret avhenger av hvilken filosofi du abonnerer på. En utilitarian ville si: hvis betaling for kollegaen gir ham/henne mer lykke enn det koster deg, ja. En libertarianist ville si: nei, du skylder ikke hvis dere ikke var enige om det.

De fleste av oss balanserer mellom disse posisjonene. Vi tror på frihet, men også på omsorg. Vi tror på at folk skal tjene det de må, men også at noen ganger må vi hjelpe.

Rettferdighet som prosess, ikke resultat

Det jeg ble mest klar over dette året er at rettferdighet kanskje ikke er et mål vi skal nå. Det er en prosess vi skal praktisere kontinuerlig. Og grunnen til at Sokrates ikke kunne finne et svar, var ikke fordi han var trett eller filosofi var vanskelig — det var fordi det ikke finnes ett svar.

Rettferdighet handler om å være villig til å spørsmål: Hvordan kan jeg oppføre meg rettferdig? Hvem lider? Hva skylder jeg? Og så å handle basert på de svarene — vet fra at andre mennesker spørrer samme spørsmål og har andre svar.

Det er ikke et perfekt system. Men det er kanskje det beste vi kan gjøre.