Rettferdighet — hva skylder vi hverandre?

Et spørsmål som har plaget menneskeheten siden antikken

Rettferdighet er kanskje det viktigste spørsmål vi kan stille. Hva skal av ressurser fordeles og hvorfor? Hvem fortjener hva, og hvem bestemmer det?

I dag debatteres rettferdighet overalt: i lønnsdiskusjoner, skattepolitikk, klimaendringer, immigrasjon og sosiale medier. Men det meste av denne debatten mangler en grunnleggende filosofisk forankring.

Vi har hentet seks hovedperspektiver på rettferdighet fra filosofien — fra Aristoteles til moderne teoretikere — og rangert dem etter hvor relevant og praktikabel vi mener de er for moderne Norge.

Tall og trender

De seks perspektivene — rangert etter relevans

**1. Fordelingsrettferdighet (Rawls).** John Rawls mener vi skal organisere samfunnet slik at de minst privilegerte blir det best mulig stilt. Dette er grunnlaget for velferdsstaten og har stor innflytelse på norsk politikk. Det er praktisk og moralt overbevisende.

**2. Bidragsbasert rettferdighet.** Hvis du bidrar mer til samfunnet, fortjener du mer tilbake — en ide som ligger til grunn for "du får hva du jobber for". Problematisk når noen ikke kan jobbe, men intuitiv for mange.

**3. Rettighetstilværelse.** Alle mennesker har visse grunnleggende rettigheter — liv, frihet, likeverd — uavhengig av det de gjør. Det er kjernen i menneskerettigheter.

**4. Retributiv rettferdighet.** Straff skal tilsvare gjerningen. En ide som er tusen år gammel og som dominerer hele strafferettsystemet vårt. Vanskelig å definere nøyaktig, men vi forstår følelsen.

**5. Prosessuell rettferdighet.** Det handler ikke bare om resultatet, men om at prosessen var rettferdig. En domstol skal være upartisk. En konkurranse skal være lik for alle. Ofte like viktig som resultatet selv.

**6. Karmisk rettferdighet.** Tanken om at gode gjerninger belønnes og onde straffes — over tid. Lite vitenskapelig grunnlag, men dyp kulturell og religiøs relevans.

"Rettferdighet er ikke ett enkelt konsept. Det er et sett av verdier vi må balansere mot hverandre, og balansen vil være ulik i ulike kontekster."

Hvordan implementeres rettferdighet i Norge?

Norge har valgt en blanding av fordelingsrettferdighet, rettighetstilværelse og prosessuell rettferdighet. Det fungerer noenlunde, selv om ingen er helt tilfreds.

Vi har progresivt skattesystem, sterkt arbeiderbeskyttelse og uavhengige domstoler. Men debatten raser både i media og på Stortinget om balansen er riktig.

Mange mener vi favoriserer fordelingsrettferdighet for mye, andre mener vi favoriserer bidrag for mye. Den debatten er helt legitim — det viser bare at rettferdighet er komplisert.

Når du møter ulike syn på rettferdighet i diskusjoner, lønner det seg å spørre: hvilken type rettferdighet snakker vi egentlig om her?

Hvordan bruker du dette i ditt eget liv?

Når du møter et urettferdig forhold — på jobben, i familien, eller i samfunnet — er det lurt å spørre: hvilken type rettferdighet handler dette egentlig om?

Hvis en kollega får samme lønn som deg for dobbelt arbeid, er det et spørsmål om bidragsbasert rettferdighet. Hvis en gruppe mennesker nektes adgang til helsetjenester, er det menneskerettigheter. Hvis en domstol er partisk, er det prosessuell rettferdighet.

Når du vet hvilket type rettferdighet som er krenket, blir det lettere å formulere hva som skal gjøres — og lettere å kommunisere med andre som kanskje vekter rettferdighet annerledes enn du gjør.

Rettferdighet — for hvem?

Det som gjør rettferdighet så komplisert og fascinerende, er at det ikke er ett rett svar. Ulike mennesker prioriterer ulike typer rettferdighet — og begge kan ha rett.

En arbeidsgiver kan fokusere på bidragsbasert rettferdighet, en ansatt kan fokusere på prosessuell rettferdighet, og staten kan fokusere på fordelingsrettferdighet.

Det som er viktig, er å være bevisst på at rettferdighet ikke er ett enkelt konsept — det er et sett av verdier som må balanseres. Og at balansen ikke er en gang for alle, men noe vi må diskutere og reforhandle hele tiden.