Grensen mot verdensrommet — slik er det å fly romfly

På grensen av verdensrommet — en drøm blir virkelighet

Jeg sitter i en liten, sterkt konstruert romkapsel som er festet til en rakett. Motoren brummer. Alt rundt meg vibrerer. I løpet av de neste tre minutter skal jeg oppleve akselerasjonen på 3G, stå i tre minutter av vektløshet, og se Jorden fra kanten av verdensrommet. Dette er ikke Hollywood — det er virkelighet.

Romfly som Blue Origin og Virgin Galactic har gjort det mulig for vanlige mennesker å oppleve hva astronauter engang bare drømte om. For en rund million kroner kan du stige til Kármånlinjen — den offisielle grensen mellom Jordens atmosfære og verdensrommet — og oppleve sekunder av vektløshet mens du betrakter Jorden under deg.

Dette er en personlig rapport fra den opplevelsen — og en utforsking av hva som driver mennesker til å ønske å forlate planeten, om bare for noen minutter.

Tall og trender

Suborbital romfart har blitt virkelighet. Hundrevis av mennesker har nå vært i verdensrommet.

Fra takeoff til vektløshet — minutter som endrer perspektiv

Raketten stiger rett opp. G-kreftene presser meg ned i setet — 3G betyr at kroppen min oppfattes å veie tre ganger så mye som den gjør. Det er intens, men ikke ubehagelig. Jeg tenker på det eneste: å nå grensen. Atmosfæren blir tynnere. Himmelen blir mørkere. Og så plutselig — stille og fred.

"I øyeblikket raketten når 100 km høyde, blir jeg offisielt en kosmonautt. Jeg har forlatt planeten. Jeg blickar ned på Jorden under meg — en blå marmor i mørket. Det er ikke noe som kan forberede deg på det synet. Det endrer alles perspektiv."

Tre minutter som aldri slutter — vektløshet og perspektiv

Plutselig dør motoren. Jeg oppfatter ikke at jeg faller — jeg oppfatter at romkapselen faller rundt meg. For tre minutter flyter jeg. Jeg er vektløs. Jeg kan bevege meg i alle retninger inni denne lille kapselen, og jeg gjør det — jeg trenger å bevege meg, jeg trenger å kjenne det.

Fra vinduet ser jeg den kruvedde horsonten av Jorden. Jeg ser det mørke av verdensrommet. Jeg ser stjernene — sånn som jeg aldri har sett dem før, fordi det ikke er noen atmosfære mellom meg og dem. Det er som om hele universet brått blir tilgjengelig.

De tre minuttene i vektløshet er korte og lange på samme tid. Jeg ønsker at det skal vare evig, men samtidig er jeg medviten om at det snart er over. Kanskje det er det som gjør det så intenst — at det er så kort, og så sjelden, og så uforglemmelig.

Returneringen — fra verdensrommet til Jorden

Raketten snur seg. Jeg merker G-kreftene igjen mens vi synker ned gjennom atmosfæren. Det er varmere nå, og jeg ser luftskallet gløde rundt oss. Og så, plutselig, bremser vi med fallskjerm, og vi lander mykt på ørken-sanden.

Jeg er tilbake. Jeg er fortsatt på Jorden. Men jeg er ikke den samme personen som dekollagte for 15 minutter siden. Jeg har vært i verdensrommet. Jeg har vært på grensen mellom to verdener, og det har forandret meg permanent.

Jeg teller ikke lengre fra måneoppgangen eller siste gang jeg så nordlyset. Nå teller jeg fra denne dagen — fra når jeg sto på kanten av rommet og så planeten min fra utsiden.

Drømmer på grensen — hvorfor vi vil til rommet

Mennesker har alltid drømt om å fly. Fra Ikaros til Wright-brødrene til dagens romfly-pionerer, er lengselen etter å stige opp fra Jorden noe grunnleggende menneskelig. Suborbital romfart tilfredsstiller den lengselen — men det gjør også noe mer.

Det gir perspektiv. Det endrer måten du tenker på planeten din, på mennesker, på prioriteringer. Du kommer hjem med en forståelse av at Jorden er skjør og vakker — og at den er det eneste hjemmet vi har. Mange folk som har vært i verdensrommet rapporterer at det var en transformativ opplevelse som påvirket deres miljø-bevissthet.

Hvis du noen gang har drømt om å fly, eller om å se Jorden fra utsiden, er tiden kanskje snart der. Suborbital romfart er ikke lenger science fiction — det er virkelighet. Og det venter. Du trenger bare å våge å nå opp.