Romkappløpet: fra Sputnik-sjokk til månens overflate

Verden skjelver av Sputnik-sjokket

Høsten 1957 sendte Sovjetunionen en metallkule på 58 kilo opp i banen rundt jorden. Sputnik 1 var ikke større enn en basketball, men dens betydning kunne ikke veies i gram. Radiosignalene som sendte ned fra satellitten fikk amerikanske militærbosser til å vakne om natten og lede Kongressen til å øke forsvarsbudsjettene. For første gang i moderne historie hadde Sovjetunionen slått USA i noe som betrodde teknologi og militær kapasitet.

Romkappløpet var egentlig en stillekrig med raketter som våpen. Både supermaktene skjønte at den som først kunne kontrollere verdensrommet, kunne dominere jorden fra oven. Milliarder av dollar og rubler ble kastet inn i programmene, og tusenvis av ingeniører arbeitet døgnet rundt. Innsatsen var større enn noen før hadde sett – og resultatet skulle endre menneskets forhold til universet for alltid.

Sovjetunionens spektakulære seier i første runde

Sputnik var bare starten. I november samme år sendte Moskva Sputnik 2 opp – denne gangen med Laika hunden som passasjer. At det første levende vesenet i rommet var fra Sovjetunionen sjokkerte verden. Amerikanerne følte seg tilbakestilt, og det var futt i både kongressdebattene og hallene på Pentagon.

Så kom April 1961 og Yuri Gagarins historiske tur omkring jorden. I bare 108 minutter ble den unge kosmonauten første menneske i verdensrommet. President Kennedy måtte handle raskt. Han erklærte at USA skulle sende mennesker til månen før 1970-tallet begynte – og ordet ble lov med et budsjett på hundrevis av milliarder.

Amerikas gigantiske innsats mot månen

NASA fikk ubegrenset støtte til å bygge raketter som aldri hadde eksistert før. Saturn V-raketten ble 110 meter høy og veide 3000 tonn. Gemini-programmet forberedte astronauter i banene rundt jorden. Det amerikanske folk fulgte med på TV-apparatene og jublet med hver suksess. Teknologien ble drevet av konkurranseinstinktet, men også av oppriktig menneskelig trang til utforsking.

Norge fulgte sendt fra side, og mange norske skoleklasser fulgte oppskytingene og romflyene live via radio og senere TV. Det var en tid da romfarten var mer dramatisk enn noen film, og det virket som alt var mulig når man bare hadde viljen og pengene.

Tall og trender fra romkappløpet

Romkappløpet var det største teknologiprosjektet mennesketeheten hadde gjennomført til dat.

Menneskets første skritt på Månen

20. juli 1969 klokken 20:17 UTC. Lunar Module Eagle landet på Månens overflate, og Neil Armstrong gikk ned fra stigen. Hans ord var offisiell: «That's one small step for man, one giant leap for mankind.» Buzz Aldrin fulgte kort etter. De 12 minutter som fulgte var mennesketets finest time – to mennesker på Månen, det kunne ingen Sovjetisk kosmonaute gjøre.

"Da Armstrong tok sitt første steg på Månen, var det ikke bare en personlig triumf – det var hele menneskeslektens drøm som ble oppfylt. For første gang så vi at vi virkelig kunne nå for stjernene dersom vi bare ville hard nok."

Fra rivalitet til samarbeid i verdensrommet

Etter Apollo 17 i 1972 sluttet USA å sende mennesker til Månen. Det var ikke fordi drømmen var oppfylt – det var fordi konkurransefokuset hadde doblet seg. Hvor skulle menneskenes romfart gå fra her? Verden skjønte at rommet ikke var et felt for triumfalistiske supermaktkonflikter, men for menneskelig ånd og vitenskapelig samarbeid.

I dag konkurrerer private selskaper med nasjonale romfartsbyraar om å nå månen igjen. SpaceX, Blue Origin og andre driver egne programmers. Målet er ikke å slå rivalen – det er å gjøre romfarten mulig for flere mennesker. Romkappløpet gav oss teknologi, kunnskap og en folkebevegelses tro på at stjernene ikke er uoppnåelige, men ventet på oss.