Telemark og Hallingdal-rosemaling: stilguide

To stiler – én tradisjon

Norsk rosemaling er ikke én enkelt stil, men en samling regionale uttrykk. Rosemalingen ble i hovedsak utført på bygdene på 1700- og 1800-tallet av malere som sto utenfor bylaugene, ifølge Store norske leksikon, og var særlig populær i Telemark og Hallingdal fra om lag 1740 til 1860, ifølge Norsk Kulturarvs undervisningsopplegg «Prøv rosemaling». Telemark-stilen og Hallingdal-stilen er i dag de to mest kjente og mest praktiserte stilartene – også i norsk-amerikanske miljøer, der blant annet Vesterheim Norwegian-American Museum underviser i hallingstilen. Selv om begge stilene springer ut av den samme europeiske barokk- og rokokkotradisjonen, er de visuelt sett svært forskjellige.

For en nybegynner kan det virke forvirrende at «rosemaling» dekker så ulike uttrykk. For en erfaren maler er nettopp disse distinksjonene det som gjør tradisjonen rik og interessant. Denne guiden går gjennom hva som kjennetegner hver stil, hvilke motiver, farger og malere som er typiske, og hva som skiller dem fra hverandre.

Telemark-stilen: fri og organisk

Telemark-rosemaling kjennetegnes av frie, flytende penselstrøk bygget opp av C-former, som skaper asymmetriske komposisjoner uten speiling eller repetisjon. Store norske leksikon beskriver hvordan formspråket fra 1760-årene, under påvirkning av rokokkoens rocaille- og C-former, utviklet seg mot et lekent og asymmetrisk uttrykk som fyller flater av enhver form. Typiske dekorative elementer er akantusranker, rocailler og blomster av ulike slag, og i Telemark-stilen tolkes disse med en frihet som gjør hvert maleri unikt.

Teknikken viser karakteristiske forskjeller som gjør det mulig å skille de ulike distriktene og til og med de enkelte malerne fra hverandre, ifølge Store norske leksikon. Blant de mest kjente Telemark-malerne er Ola Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstaul og Hans Glittenberg.

• Asymmetrisk komposisjon – ingen speiling eller repetisjon
• C-formede penselstrøk videreutviklet fra rokokkoens rocaille fra 1760-årene
• Frie, flytende strøk – høy grad av improvisasjon
• Akantusranker og rocailler som gjennomgående motiv
• Rankeverk som binder komposisjonen sammen
• Kjente malere: Ola Hansson, Thomas Luraas, Knut Mevasstaul og Hans Glittenberg

Hallingdal-stilen: geometrisk og symmetrisk

Hallingdal-rosemaling forbindes ofte med en tydelig symmetrisk oppbygning rundt en sentral akse. Store norske leksikon peker på at Hallingdal-malerne foretrakk kraftigere fargekontraster enn i mange andre distrikter. Vesterheim Norwegian-American Museum, som underviser i stilen, beskriver den som den med bredest spenn av alle rosemalingsstilene – fra symmetrisk og geometrisk til asymmetrisk og rokokko, med eller uten rankeverk.

Et tidlig, datert eksempel er interiøret i Nestegardsstugu i Hovet, malt i 1759 av bonden og rosemaleren Kitil Olsson Rygg (1727–1809). Rommet har hvit bunnfarge med dekor i rustrødt, lyserosa, lyseblått og svart, og motivene omfatter akantusblad, bølgebånd, tvunnede bånd, rosetter og tulipaner. Rygg var, sammen med Herbrand Sata (1753–1830) fra Ål og hans sønner, med på å grunnlegge den hallingdalske rosemalingstradisjonen.

Teknikk og pensler i rosemaling

Verktøykassa er i stor grad den samme for begge stilene: en flat pensel til brede strøk og bakgrunn, en rund eller filbertformet pensel til blad og blomster, og en tynn linerpensel til ranker, stilker og konturer. Det er komposisjonen og fargebruken som skiller Telemark og Hallingdal mest – ikke pensel-utvalget.

En sentral teknikk i rosemaling er dobbeltlading: den ene siden av en flat pensel lastes med én farge, den andre siden med en annen, og strøket males i ett drag slik at fargen glir fra lys til mørk. Teknikken brukes i begge stilene, men til ulikt formål – i Telemark forsterker den de flytende, asymmetriske strøkene, mens den i Hallingdal bygger opp de klarere avgrensede, symmetriske formene lag for lag.

Historisk og kulturell kontekst

Rosemalingens formspråk er hentet fra europeisk barokk og rokokko, som kom til Norge gjennom kirkeutsmykning og borgerskapets møbler i byene, ifølge Store norske leksikon. Fra 1760-årene tok bygdemalerne opp rokokkoens rocaille- og C-former og videreutviklet dem til et friere, mer lekent formspråk. Malingen ble utført av bygdemalere som sto utenfor de etablerte bylaugene, og kunnskapen gikk fra mester til lærling.

Selve ordet «rosemaling» ble ikke vanlig i norsk språkbruk før rundt 1890, da det ble tatt i bruk av den nyvakte folkekunstbevegelsen som samlet og løftet fram bygdetradisjonene, ifølge Store norske leksikon. Fram til da var det ganske enkelt malerarbeid utført av bygdefolk – en del av hvordan de pyntet hjemmene sine, ikke en kunstretning med eget navn.

Slik lærer du de to stilene

Det anbefales å velge én stil å starte med, og holde seg til den til du har et godt grunnlag. Telemark-stilen krever mer frihånds-erfaring med de flytende C-formene og læres gjerne gjennom kurs eller veiledning fra en erfaren rosemaler. Hallingdal-stilen er mer symmetrisk oppbygd og kan for enkelte oppleves som mer tilgjengelig som første stil, særlig for dem med erfaring fra annen dekorativ maling. Begge stilene undervises blant annet gjennom kurs i regi av Norges Husflidslag, som har en landsdekkende kurskalender.

Norsk Folkemuseum på Bygdøy har en folkekunstutstilling som blant annet viser fargeglad rosemaling, ifølge museets egne nettsider. Hallingdal Museum i Nesbyen er et annet sted å se distriktets gjenstander og historie på nært hold. Ingenting erstatter det å studere penselstrøkene på en original – bilder i bøker og på nett kan bare vise så mye.

• Begynn med én stil og mester den før du blander
• Kopier autentiske eksempler – det er slik tradisjonelle lærlinger lærte faget
• Besøk museer med rosemalingssamlinger, eller søk opp fotograferte gjenstander på DigitaltMuseum
• Ta kurs hos Norges Husflidslag eller en tradisjonshåndverksskole

Velg din stil og fordyp deg

Etter å ha satt seg inn i begge stilene er det naturlig å finne den som tiltaler deg mest estetisk og teknisk. Mange malere ender opp med å fokusere på én stil og tilbringe år på å fordype seg i dens detaljer og variasjoner. Andre liker å veksle mellom stilene og hente inspirasjon fra begge.

Uansett hvilken vei du velger, er det viktig å holde forbindelsen til tradisjonen – å lære av dem som kom før, og å bidra til at denne unike norske kulturarven lever videre inn i fremtiden.