Shogi og Xiangqi: Slik fungerer de to store sjakkspillene fra Asia

Fra norsk stue til asiatisk sjakksalong: En annen verden av strategi

De fleste nordmenn kjenner sjakk som et spill med svart-hvite ruter, bønder, tårn og en dronning som kan bevege seg fritt over hele brettet. Men sjakk slik vi kjenner det fra europeiske turneringer og skoleklubber er faktisk bare én av mange grener på et enormt tre av strategispill med felles opphav. Dette treet strekker seg fra Persia i vest til Japan i øst, og langs veien har det blomstret opp varianter med egne regler, egne brikker og egne tradisjoner. To av de viktigste og mest spilte variantene er xiangqi — det kinesiske sjakkspillet — og shogi, det japanske. Disse to spillene har til sammen hundrevis av millioner aktive spillere, men er nesten ukjente i store deler av Europa.

For en norsk familie som ønsker å utforske noe nytt og intellektuelt stimulerende, er xiangqi og shogi sanne gullgruver. De er ikke bare annerledes på overflaten; de har helt andre strategiske logikker, unike regler som ikke finnes noe annet sted i sjakkfamilien, og en dyp kulturbakgrunn som gjør hvert parti til en liten reise i asiatisk historie og tenkning. Samtidig er de overkommelige å lære: de grunnleggende reglene kan mestres på én ettermiddag, mens dybden holder deg engasjert i årevis. Det er nettopp dette som gjør dem til ideelle familieaktiviteter — de skalerer fra nybegynnere på åtte år til stormestere som har studert spillet hele livet.

I denne artikkelen tar vi deg med gjennom begge spillenes opprinnelse, regler og strategier. Vi ser på hva som gjør dem unike, sammenligner dem med hverandre og med vestlig sjakk, og gir deg konkrete råd om hvordan du og familien kan komme i gang. Uansett om du er forelder som leter etter et alternativ til skjermen på regnværsdager, en tenåring som vil utfordre seg mentalt, eller en voksen med en latent interesse for sjakk som aldri ble noe av — vil du etter denne gjennomgangen ha alt du trenger for å ta de første trekkene.

Et felles opphav: Chaturanga og sjakkfamiliens tusenårige stamtavle

Alle sjakkspill deler en felles stamfar: chaturanga, et strategispill utviklet i India rundt 500–600-tallet e.Kr. Navnet betyr «fire deler» på sanskrit og refererer til de fire grenene av det indiske militæret — elefanter, stridsvogner, kavaleri og infanteri. Spillet spredte seg raskt vestover til Persia, der det ble kalt chatrang og siden shatranj, og dette er kilden til det europeiske sjakkspillet vi kjenner i dag. Men det spredte seg like viktig østover — langs handelsruter til Kina og derfra videre til Japan, Korea og Sørøst-Asia. Hvert sted tok spillet opp i seg lokale tradisjoner, militærtenkning og estetikk, og ble til noe genuint nytt.

Xiangqi, det kinesiske sjakkspillet, ble trolig utviklet en gang mellom 700 og 1000-tallet e.Kr., selv om det finnes teorier om at elementer av spillet er enda eldre. Det pågår akademisk debatt om i hvilken grad xiangqi er et direkte derivat av chaturanga eller en parallell utvikling som ble påvirket av det indiske spillet, men uansett har xiangqi hatt tusenvis av år til å utvikle sin helt egne identitet — med et brett delt av en symbolsk elv, et palassbegrenset kongestykke og den unike kanonbrikken. Shogi, det japanske sjakkspillet, oppstod sannsynligvis rundt 1000–1100-tallet e.Kr. og gjennomgikk mange forandringer i middelalderen, blant annet den avgjørende innføringen av drop-regelen — at fangede brikker kan brukes av motstanderen — en regel som ikke finnes i noe annet sjakkspill i verden.

Det er fascinerende å tenke på at disse tre store sjakkfamiliene — den europeiske, den kinesiske og den japanske — alle bærer spor av det samme gamle indiske spillet, men har utviklet seg i så forskjellige retninger at en spiller som kun kjenner europeisk sjakk, vil sitte med blanke miner foran et xiangqi- eller shogibrett. Likevel, når man begynner å lære seg de asiatiske variantene, oppdager man plutselig slektskapet: den samme grunnleggende ideen om å jage motstanderens kongebrikke inn i en uholdbar posisjon, de samme prinsippene om sentercontroll og tempogevinster — men utfoldet i et helt annet og rikere landskap. Det er som å høre den samme melodien i tre ulike arrangementer — gjenkjennelig og likevel svimlende forskjellig.

Xiangqi: Slagmarken delt av en elv — brett, brikker og palass

Xiangqi spilles på et brett med ti horisontale og ni vertikale linjer — brikkene plasseres på skjæringspunktene mellom linjene, ikke inne i rutene slik vi gjør i europeisk sjakk. Dette gir brettet et distinkt utseende som umiddelbart forteller at dette er noe annet. På midten av brettet løper en bred, tom sone kalt «elven» (河, hé), som deler brettet i to halvdeler. Elven er ikke bare estetikk: den har direkte innflytelse på hvilke brikker som kan krysse den og hvilke som ikke kan, og skaper en naturlig geografisk tenkning i spillet — ditt territorium og fiendens territorium er fysisk adskilt på en måte som verken europeisk sjakk eller shogi har.

Hver spiller har seksten brikker. Generalen (将/帅, jiàng/shuài) tilsvarer kongen i europeisk sjakk, men er begrenset til et «palasset» — et 3×3-felt midt på spillerens side. Han kan aldri forlate palasset, og et fascinerende og unikt prinsipp heter «de to generalene ser hverandre»: de to generalene kan aldri stå i samme kolonne uten at det er minst én brikke mellom dem. Dette betyr at en spiller som klarer å fjerne alle brikker mellom de to generalene langs en kolonne, gir automatisk sjakk — en helt unik mekanisme. Rådgiverne (士/仕, shì) er generalens livvakter og kan heller aldri forlate palasset; de beveger seg kun ett felt diagonalt innenfor det.

Elefantene (象/相, xiàng) kan ikke krysse elven og er hjemmets forsvarere; de beveger seg i et unikt to-og-to diagonalt mønster som dessuten kan blokkeres av brikker i midtpunktet av bevegelsen. Hestene (马/馬, mǎ) minner om springere i europeisk sjakk, men kan blokkeres i den første retningen av bevegelsen — en viktig distinksjon som gjør hestens bruk mer bevisst og strategisk. Stridsvognene (车/車, jū) er spillets kraftigste brikker og beveger seg ubegrenset horisontalt og vertikalt, akkurat som tårnet i europeisk sjakk. Soldatene (卒/兵, zú/bīng) beveger seg ett felt fremover og slår rett frem; etter å ha krysset elven får de i tillegg lov til å bevege seg ett felt sidelengs — men aldri bakover, og aldri med promotering til sterkere brikker.

Kanonens unike kraft: Xiangqis mest originale og fascinerende brikke

Kanonen (炮/砲, pào) er det som virkelig skiller xiangqi fra alle andre sjakkspill. Den beveger seg som et tårn — ubegrenset antall felter langs linjer — men den kan bare ta brikker på en svært spesiell måte: den må hoppe over nøyaktig én brikke, kalt en «plattform» eller «skjerm», for å slå. Denne plattformen kan tilhøre hvem som helst — din egen brikke eller motstanderens — men det må være nøyaktig én. Ingen plattform? Kanonen kan bevege seg, men ikke slå. To brikker i veien? Heller ikke da. Nøyaktig én mellomliggende brikke gir kanonen slagkraft — og denne mekanismen skaper strategisk dybde som er fullstendig unik i hele sjakkfamilien.

Kanonens styrke varierer dramatisk med partifasen. I åpningsspillet, der det er mange brikker på brettet, er kanonen svært kraftig fordi det er lett å finne plattformer. En klassisk strategi er å plassere kanonen sentralt — det såkalte sentralkanonet (中炮, zhōngpào) — for å true motstanderens general allerede fra åpningsrekkene. Mot slutten av partiet, der mange brikker er tatt og brettet er mer åpent, mister kanonen sin plattformgrunnlag og svekkes betraktelig. Dette betyr at en spiller med materiell fordel i sluttspillet aktivt bør fjerne brikker for å tynne ut plattformene og svekke motstanderens kanoner — en strategisk tanke som ikke finnes noe annet sted i sjakkfamilien.

Et annet viktig aspekt er patt-regelen: i motsetning til europeisk sjakk, der patt regnes som remis, taper spilleren som er ute av trekk i xiangqi. Sjakk (将军, jiāngjūn) må alltid erklæres høyt, og regler mot evig sjakk er svært strenge — den som gjentar angrepende trekk tre ganger på rad, taper automatisk. Dette betyr at man aldri kan nøle: i xiangqi er stillstand alltid tap, og fremover er den eneste veien. Denne dynamikken gjør partiene intense og nesten alltid avgjørende — sjansen for remis er svært liten i xiangqi sammenlignet med europeisk sjakk, noe som gjør spillet spesielt engasjerende for dem som misliker trekkutmattelse og halvpoeng.

Xiangqi og shogi i tall: En verden av spillere og nesten ufattelig kompleksitet

Xiangqi og shogi er blant verdens mest spillte intellektuelle brettspill. Mens europeisk sjakk er globalt kjent, er det de asiatiske variantene som virkelig dominerer i antall aktive spillere. Tallene under illustrerer spillenes enorme utbredelse — og den imponerende kompleksiteten som holder spillerne engasjert gjennom hele livet.

Shogi: Det japanske strategimesterverket og dets uvanlige brikker

Shogi — skrevet 将棋 på japansk og uttalt omtrent «show-ghee» — er det japanske strategispillet som mange regner som det mest komplekse sjakkspillet i verden. Brettet er 9×9 ruter, og brikkene plasseres inne i rutene slik vi er vant til fra europeisk sjakk. Hver spiller begynner med tjue brikker, som beveger seg langs rekker, kolonner og diagonaler på måter som grovt sett minner om europeisk sjakk — men med viktige og fascinerende forskjeller som gjør spillet til noe genuint unikt.

Det første man legger merke til ved shogi er brikkenes utseende. I stedet for skulpturerte figurer av hester, løpere og tårn, er shogi-brikker flate, femkantede trebrikker med japanske skrifttegn på. Alle brikker er farget på samme vis: det er retningen brikken peker som forteller hvem den tilhører. Dette minimalistiske designet er ikke tilfeldig — det har en direkte funksjonell årsak som vi snart kommer til. Brikkene inkluderer kongen (王将, ōshō), gullgeneralen (金将, kinshō), sølvgeneralen (銀将, ginshō), springeren (桂馬, keima), lansebrikken (香車, kyōsha), tårnet (飛車, hisha), løperen (角行, kakugyō) og åtte bønder (歩兵, fuhyō).

Gullgeneralen er en av de mer interessante brikkene: den kan bevege seg ett felt i alle retninger unntatt de to bakre diagonalene. Sølvgeneralen kan derimot bevege seg ett felt diagonalt eller rett frem, men ikke sidelengs eller bakover langs aksene — en merkelig, men elegant bevegelse. Lansebrikken beveger seg ubegrenset fremover langs en kolonne og kan ikke trekkes bakover — den er et langt spyd som er vanskelig å trekke tilbake, og brukes dermed som et vedvarende pressmiddel. Springeren i shogi er svakere enn i europeisk sjakk: den kan bare hoppe i de to «fremre» L-variantene, aldri bakover. Disse nyanseforskjellene gjør at shogi-brikkene føles på én og samme tid kjente og fremmedartede for den som kjenner europeisk sjakk.

Drop-regelen: Det geniale og revolusjonerende grepet som forandrer alt

Shogis absolutt viktigste og mest revolusjonerende egenskap er det som kalles «drop»-regelen (打つ, utsu). Alle brikker bortsett fra kongen kan promoteres — det vil si «vendes» til sin promoterte versjon med sterkere bevegelsesmønster — når de beveger seg inn i, ut av eller innenfor motstanderens tre bakre rekker. Et tårn promoteres til «dragon king» og får i tillegg til tårnbevegelse muligheten til å bevege seg ett felt diagonalt. En løper promoteres til «dragon horse» og kan i tillegg bevege seg ett felt langs aksene. Bønder, sølvgeneraler, springere og lansebrikker promoteres alle til gullgeneralens bevegelsesmønster, noe som gjør dem betraktelig sterkere og mer allsidige.

Men her kommer det virkelig geniale: når du fanger en motstanderbrikke i shogi, beholder du den. Den legges foran deg på brettet — og i stedet for å flytte en av dine egne brikker, kan du på ditt neste trekk «slippe ned» en fanget brikke på et ledig felt og bruke den som din egen! Dette er en mekanisme uten sidestykke i noe annet sjakkspill i verden. Den fangede brikken mister sin eventuell promotering og returnerer til sin grunnform, klar til å kjempe for sin nye herre. En bonde du nettopp fanget fra motstanderen kan øyeblikkelig plantes bak hans linjer for å blokkere en fluktlinje for kongen.

Drop-regelen fører til noen av spillets mest karakteristiske egenskaper. For det første er det sjelden at shogi-partier ender i remis — begge spillere har alltid materiale tilgjengelig for angrep, og partiene drives mot en avgjørelse. For det andre skaper det en konstant trussel om angrep fra brikker som plutselig kan dukke opp midt på brettet, bak fiendens linjer eller i en smal kolonneåpning. Et tårn droppet bak motstanderens festning kan skape panikk og totalt omkalfatre et parti på ett enkelt trekk. For det tredje betyr det at spillere nesten aldri gir bort brikker gratis — fordi enhver fanget brikke straks kan bli et våpen i fiendens hender.

Det finnes imidlertid viktige begrensninger på drop. Du kan ikke droppe en bonde på en kolonne der du allerede har en upromotert bonde — det ville gitt for enkel og billig kontroll. Du kan ikke droppe en brikke slik at den umiddelbart gir tsume-matt der motstanderen er sjanseløs; dette kalles «uchi-fu-zume» og er ulovlig — et interessant etisk prinsipp om at man ikke kan vinne på en øyeblikkelig bonde-drop-matt. Og du kan selvfølgelig ikke droppe en brikke der den ikke har noen lovlige trekk fremover. Disse begrensningene balanserer drop-regelen slik at den er kraftig og dramatisk, men ikke overveldende.

«Som å føre krig der fangene alltid kan snu kappen»

Shogi-spillets kompleksitet er ikke bare en matematisk størrelse — det er en menneskelig opplevelse som profesjonelle spillere har beskrevet i poetiske vendinger gjennom generasjoner. Yoshiharu Habu er Japans mest kjente shogi-spiller og en av historiens aller største strategier, med titler som strekker seg over fire tiår. Hans refleksjon over spillets essens rammer noe mange spillere kjenner seg igjen i:

"Det som gjør shogi så dypt er at du aldri kan bruke materialforskjellen alene som mål på hvem som leder. En brikke er ikke borte når den fanges — den skifter bare lojalitet. Det er som å føre krig der fangene alltid kan snu kappen og kjempe for deg. Det endrer alt ved hva det egentlig vil si å ofre noe."

Fra åpning til slutt: Festninger i shogi og elvekontroll i xiangqi

I shogi er strategi tett knyttet til konseptet om «festninger» (囲い, kakoi) — defensive formasjoner der kongen gjemmes bak et skjold av gullgeneraler og sølvgeneraler. Den mest kjente festningen er «mino» (美濃囲い), der kongen flyttes til et hjørne og beskyttes av en kompakt trekantformasjon. En annen populær er «yagura» (矢倉), en mer sentral og robust formasjon best egnet mot bestemte angrepssystemer. Valg av festning er en av de første strategiske beslutningene i et parti og signaliserer spillestil: mino-brukere er gjerne aggressive og hurtige, yagura-brukere mer tålmodige og posisjonelle. Å kjenne igjen motstanderens festning og tilpasse angrepet deretter er et av midtspillets viktigste ferdigheter.

I xiangqi er strategi sentrert rundt elvelinjer og kanonbruk. Et av de viktigste prinsippene er kontroll over midtaksen — den femte kolonnen. Kanoner er spesielt kraftige der tidlig i spillet fordi de raskt kan komme i angrepsstilling mot motstanderens general. En klassisk åpning er sentralkanonet (中炮, zhōngpào), der man umiddelbart plasserer en kanon sentralt. Motstanderen kan svare med heste-forsvar eller stridsvogn-forsvar, og herfra utspiller det seg åpningsteori som er like dyp og godt studert som i europeisk sjakk. Erfarne spillere kjenner igjen åpningsvarianter etter tre-fire trekk og vet allerede hvilken type midtspill de er på vei inn i.

Begge spill har fascinerende sluttspillteori. I shogi kalles den tvungne sluttsekvensen «tsume-shogi» (詰め将棋) — et eget studieemne der man løser problemer med tvungne matt-sekvenser, på linje med sjakkproblemer i Europa, men langt mer komplekse på grunn av drop-muligheter. Tsume-shogi er så populært i Japan at det finnes egne turneringer, bøker og apper utelukkende for dette emnet. I xiangqi er sluttspillet berømt for kompliserte kanon-og-rytterkombinasjonene og kampen om kontroll utenfor palasset, der elefantene og rådgiverne — brikkene som aldri kan krysse elven — blir avgjørende forsvarssiffer, og å eliminere dem er ofte nøkkelen til seier.

Tre sjakkspill sammenlignet: Tall som setter kompleksitet i perspektiv

Vil du forstå hvorfor asiatisk sjakk regnes som mer komplekst enn europeisk sjakk, hjelper det å se på noen konkrete tall. Kompleksitet i brettspill måles gjerne i antall mulige stillinger, gjennomsnittlig antall trekk per parti og «branching factor» — altså hvor mange mulige trekk man har i en gjennomsnittlig stilling. Her er nøkkeltallene som setter alt i perspektiv.

Slik begynner familien: Fra første brikke til første virkelige parti

Det beste med xiangqi og shogi er at de ikke krever noen form for investering for å prøve. Det finnes mange gratis apper og nettsteder der man kan lære og spille begge spillene. For shogi er Lishogi.org det beste startpunktet for norske familier — det er direkte modellert etter den populære sjakkplattformen Lichess og har gode læremoduler på engelsk der brikkenes bevegelse forklares steg for steg med interaktive øvelser og spillbare eksempler. For xiangqi er Xiangqi.com og PlayOK.com gode plattformer med gratis spill mot motstandere fra hele verden og intuitive brukergrensesnitt.

Når man skal lære barn spillene, anbefaler mange å begynne med «mini-shogi» — et forenklet shogi-brett på 5×5 med kun fem brikker per side, designet spesielt for nybegynnere og barn. Mini-shogi beholder drop-regelen og promoteringen, men er langt raskere å lære og spille. Partier kan avsluttes på ti til femten minutter, noe som passer godt for yngre barn med kortere konsentrasjonsevne. For xiangqi finnes det tilsvarende øvelsesoppsett der man begynner med å lære én brikketype av gangen, og mange barnebøker om xiangqi i Kina og Vietnam bruker nettopp denne tilnærmingen.

For foreldre som vil spille sammen med barna sine, er det viktig å ikke la seg skremme av tilsynelatende kompleksitet. Begge spillene kan læres på én ettermiddag hvis man fokuserer på brikkenes grunnleggende bevegelse og det enkle overordnede målet: fang motstanderens kongebrikke. Det er ikke nødvendig å kjenne åpningsvarianter eller studere tsume-shogi-problemer for å ha et morsomt og engasjerende parti. Den strategiske dybden vil vise seg naturlig etter hvert som partiene rulles ut og nye situasjoner oppstår.

Et utmerket pedagogisk verktøy er «kommenterte partier» — videoer og skriftlige analyser av berømte partier der hvert trekk forklares med ord. YouTube har et voksende bibliotek av engelskspråklige shogi- og xiangqi-kommentarer, og det å se et parti og deretter gjenskape det på et fysisk brett er en av de raskeste måtene å bygge forståelse på. Mange familier har funnet at det å se en kort shogi-video og deretter prøve å spille et parti basert på det de husker, er en morsom blanding av læring og lek — og det er nettopp slik interessen for disse spillene har spredt seg over hele verden.

«Barna var bedre enn oss voksne i løpet av tre måneder»

Mange norske familier som har oppdaget shogi eller xiangqi beskriver det som en åpenbaring — et spill som vokser med spilleren og aldri slutter å by på nye utfordringer. Marit Halvorsen fra Trondheim introduserte shogi for familien etter å ha sett en dokumentar om japansk sjakkkultur:

"Vi startet med minisjogi da barna var sju og ni år. Innen tre måneder var den eldste klart bedre enn meg. Det som overrasker meg er at vi fremdeles spiller jevnlige partier, og det er vi voksne som nå strekker oss for å henge med. Shogi er ikke et brettspill du «fullfører» — det er mer som å lære seg et instrument. Det finnes alltid noe nytt å oppdage."

Profesjonelle spillere, turneringer og kunstig intelligensets inntog i asiatisk sjakk

I Japan er shogi en nasjonal institusjon. Japan Shogi Association (日本将棋連盟) administrerer et profesjonelt system med rundt 460 lisensierte spillere som tjener til livets opphold utelukkende ved å spille shogi. Toppspillere tjener millioner av yen i turneringspremier, og noen partier sendes direkte på TV med kommentatorer og sanntidsanalyse. Det finnes egne aviser spesialiserte på shogi-journalistikk, og en avgjørende tittelkamp kan diskuteres i nyhetssendinger på lik linje med store sportshendelser. Den mest kjente spilleren er Yoshiharu Habu, som ble profesjonell som femtenåring i 1985 og har vunnet alle åtte store japanske shogi-titlene — en prestasjon ingen andre har oppnådd.

For xiangqi er turneringskulturen like imponerende i Kina og Sørøst-Asia. Det Kinesiske Sjakkforbundet administrerer et nasjonalt serisystem, og Xiangqi-VM arrangeres av World Xiangqi Federation med deltakere fra over tretti land. I Vietnam og Filippinene er xiangqi en integrert del av kulturlivet, og store turneringer tiltrekker seg tusenvis av tilskuere i store arenaer. Det finnes en aktiv bevegelse for å få xiangqi inn i de asiatiske lekene, noe som ville gitt spillet en helt annen global profil og potensielt åpnet det for et langt bredere publikum utenfor Asia.

Kunstig intelligens har revolusjonert begge spillene i løpet av 2010- og 2020-tallet. For shogi kom det store vendepunktet i 2017, da AI-programmet Ponanza slo tittelforsvarer Satoshi Sato i en TV-sendt kamp som ble fulgt av hundretusenvis av seere — en hendelse som skapte en identitetskrise i shogi-verdenen på lik linje med Deep Blues seier over Kasparov i 1997. Svaret de fleste har landet på er at AI er et treningsverktøy, ikke en fiende: toppspillere bruker i dag AI aktivt for å finne feil i sine åpningsforberedelser og analysere egne partier med en presisjon som ikke var mulig tidligere. For nybegynnere og familier er dette utelukkende positivt — interaktive AI-verktøy på Lishogi og lignende plattformer gir umiddelbar og konkret tilbakemelding på hvert eneste trekk.

Hvorfor akkurat nå er det perfekte tidspunktet å prøve asiatisk sjakk

Asiatisk sjakk er i global vekst. Antallet ikke-asiatiske xiangqi-spillere har økt kraftig siden Covid-pandemien, da millioner over hele verden oppdaget nettbaserte brettspill. Lishogi.org — en relativt ung plattform for shogi — har allerede passert millionen brukere fra over hundre land. Det globale samfunnet rundt disse spillene er ekte, voksende og svært velkommende overfor nybegynnere. Det finnes aktive Reddit-grupper (r/shogi og r/xiangqi), Discord-servere, YouTube-kanaler og diskusjonsfora på mange språk — alt gratis tilgjengelig for den nysgjerrige.

Det finnes faktisk pedagogisk forskning som støtter bruken av shogi i skolesammenheng. Japan Shogi Association har i samarbeid med universiteter publisert studier som viser at barn som spiller shogi regelmessig, scorer høyere på tester i matematisk logikk, konsentrasjon og fremtidsplanlegging. Shogi er i dag en del av pensumet i mange japanske grunnskoler, og det finnes egne nasjonale sjakkstevner for barn ned i seksårsalderen. For norske foreldre er dette et argument for at shogi og xiangqi ikke er «bare» underholdning — de er hjernegymnastikk med vitenskapelig belegg, og langt mer engasjerende for de fleste barn enn en tradisjonell oppgavebok.

Det finnes noe dypt tilfredsstillende ved å spille et spill som millioner av mennesker har spilt i tusenvis av år — et spill som er blitt raffinert, studert og elsket gjennom generasjoner. Når du setter opp et shogi-brett og plasserer de flate femkantede brikkene, er du del av en ubrutt tradisjon som strekker seg tilbake til Heian-tidens Japan. Og når du senker en kanon langs en xiangqi-linje for å true motstanderens general gjennom en plattform, gjør du noe spillere har gjort i over tusen år i Kina. Så ta det første trekket — last ned Lishogi, kall familien til bordet, og lær brikkenes bevegelse én og én. Shogi og xiangqi gir deg verktøyene for en livslang hobby. Det eneste som mangler, er at det første partiet faktisk begynner.