Skjønnhetens filosofi: Hva gjør noe virkelig vakkert?

Proporsjonstradisjonen og Platons idé om skjønnhet

Idéen om at skjønnhet henger sammen med matematiske proporsjoner går tilbake til pytagoreerne og til billedhuggeren Polykleitos, som i sitt tapte skrift Kanon (400-tallet f.Kr.) beskrev et system av forholdstall mellom kroppsdeler ment å gjøre en skulptur harmonisk. Aristoteles fulgte opp i Metafysikken med å hevde at «de viktigste formene for skjønnhet er orden, symmetri og bestemthet», ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om skjønnhet.

Platon (ca. 428–347 f.Kr., ifølge Store norske leksikon) knyttes ofte til den samme proporsjonstradisjonen, men det er en sammenblanding. I dialogene Symposion, Faidros og Hippias major behandler Platon skjønnhet som en egen idé – noe evig og fullkomment som de vakre tingene i sanseverdenen bare er ufullstendige avbilder av, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel «Plato's Aesthetics». I Symposion er skjønnhetens idé målet for kjærlighetens stigning fra kroppslig tiltrekning til erkjennelse, ifølge Store norske leksikon.

Proporsjonstradisjonen fikk uansett stor innflytelse gjennom historien. Renessansekunstnere som Leonardo da Vinci studerte menneskekroppens proporsjoner i detalj, i forlengelse av den romerske arkitekten Vitruvs skrifter. Den populære påstanden om at antikke templer og da Vincis egne tegninger bevisst fulgte det gylne snitt (phi ≈ 1,618) er derimot ikke holdbar: en fagfellevurdert gjennomgang i Maxillofacial Plastic and Reconstructive Surgery konkluderer med at påstanden om Parthenon «ikke støttes av faktiske målinger», og at «det ikke finnes overbevisende bevis for at det gylne snitt henger sammen med idealiserte menneskelige proporsjoner eller ansiktsskjønnhet», ifølge artikkelen.

Nyere forskning på ansiktsattraktivitet gir proporsjons- og symmetritanken et visst hold, men på en annen måte enn Platon selv beskrev: en studie i Scientific Reports fant at symmetri var en positiv prediktor for oppfattet attraktivitet hos menn, men ikke hos kvinner, ifølge artikkelen. Konklusjon: Den matematiske proporsjonstradisjonen fra Polykleitos har delvis støtte i moderne symmetriforskning, men bør ikke forveksles med Platons egen skjønnhetsfilosofi, som handlet om en immateriell idé snarere enn om målbare kroppsforhold.

Kant og den interesseløse dommen

I Kritikk av dømmekraften (1790) argumenterte Immanuel Kant for at skjønnhet er en særegen form for dom – et «interesseløst» velbehag. Å si at et maleri er vakkert handler ifølge Kant ikke om at det er nyttig eller gir personlig vinning, men om en nytelse som er uavhengig av egne behov og egeninteresse, ifølge Store norske leksikons oppslag om estetikk.

Dette var en radikal idé for sin tid. Det innebar at skjønnhet ikke handlet om smak, begjær eller instinkt alene, men om en refleksiv dom som gjør krav på det Kant kalte «subjektiv allmennhet»: dommen bygger på følelse, men forutsetter at andre burde kunne dele den, uten at det skyldes personlige ønsker, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om Kants estetikk.

Et illustrerende eksempel på skillet: sier man at «denne kjolen er vakker fordi den vil gjøre meg attraktiv», handler dommen ifølge Kants skille ikke lenger om skjønnhet, men om personlig eller seksuell interesse. En ekte skjønnhetsdom gjelder objektet for dets egen skyld, uavhengig av nytte.

En vanlig innvending er at slikt «interesseløst» velbehag er vanskelig å finne i praksis. Forskning på ansiktsattraktivitet kobler for eksempel opplevd skjønnhet til signaler om helse og reproduktiv egnethet – altså nettopp den typen egeninteresse Kant ville skille ut, ifølge studien i Scientific Reports omtalt tidligere i artikkelen.

Estetikkens historie i årstall

Estetikkfilosofien har sin egen kronologi: Platon (ca. 428–347 f.Kr.) behandlet skjønnhet som en egen idé i dialogene Symposion, Faidros og Hippias major, ifølge Store norske leksikon. I 1735 innførte Alexander Gottlieb Baumgarten selve ordet «estetikk» i avhandlingen Meditationes philosophicae de nonnullis ad poema pertinentibus, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy, og utdypet faget i hovedverket Aesthetica (1750–1758), ifølge Store norske leksikons oppslag om estetikk. David Hume publiserte essayet «Of the Standard of Taste» i 1757, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy. Immanuel Kant utga Kritikk av dømmekraften i 1790, der skjønnhetsdommen knyttes til interesseløst velbehag og subjektiv allmennhet, ifølge Store norske leksikon. Jean-François Lyotard utga La condition postmoderne i 1979, som senere dannet grunnlag for hans arbeid med det sublime og oppgjøret med universelle «storfortellinger», ifølge Store norske leksikons oppslag om Lyotard.

Modernismen: Opprør mot den harmoniske skjønnheten

Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet gjorde flere kunstretninger opprør mot ideen om at skjønnhet måtte være harmonisk og symmetrisk. Da Claude Monet stilte ut det skisseaktige maleriet «Impression, soleil levant» som et ferdig verk, ble det oppfattet som et brudd med konvensjonen om at malerier skulle fremstå fullendte, og synlige penselstrøk ble et kjennetegn ved impresjonismen, ifølge Store norske leksikon. Kubistene brøt opp kropper og gjenstander i flater og vinkler, slik at hovedformen ofte var vanskelig å kjenne igjen, ifølge Store norske leksikons oppslag om kubisme. Ekspresjonistene, med grupper som Brücke og Der Blaue Reiter i Tyskland, brukte sterke farger og forvrengte, forenklede former for å uttrykke indre følelsesliv fremfor en virkelighetstro gjengivelse, ifølge Store norske leksikons oppslag om ekspresjonisme.

Postmodernisme: Skjønnhet som kontekst og makt

Fra slutten av 1970-tallet utfordret postmoderne filosofer troen på universelle standarder i kunst og tenkning. Jean-François Lyotard hevdet i La condition postmoderne (1979) at samfunnet hadde brutt med modernitetens «storfortellinger» – store, samlende forklaringer på historie og fremgang – til fordel for mange små, lokale fortellinger, ifølge Store norske leksikon. I senere arbeid med det sublime knyttet han denne skepsisen til selve kunstopplevelsen: det sublime er, i Lyotards lesning av Kant, en opplevelse som sprenger tankens evne til å ordne og fremstille den fullt ut, ifølge samme kilde og Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om Lyotard.

Filosofer som har studert skjønnhetsstandarder historisk og empirisk peker på at disse ofte er knyttet til gruppeidentitet, makt og kontekst snarere enn til et nøytralt, universelt ideal – for eksempel i hvordan rase- og kjønnsidealer for skjønnhet har vært brukt til både inkludering og ekskludering, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel «Beauty».

En innvending mot en rendyrket kulturrelativistisk posisjon er at enkelte estetiske preferanser later til å gå igjen på tvers av kulturer – blant annet funnet om at symmetriske ansikter oppfattes som mer attraktive, omtalt over. Debatten står dermed mellom en evolusjonær forklaring, som vektlegger biologiske fellestrekk, og en kulturrelativistisk forklaring, som vektlegger at standarder varierer med makt og historisk kontekst.

To hovedretninger: evolusjonær estetikk og kulturell relativisme

Filosofihistorien og nyere forskning peker samlet mot to hovedretninger i synet på skjønnhet. Den ene, evolusjonær estetikk, forklarer utbredte preferanser – som for symmetriske ansikter – som resultat av seleksjon for signaler om helse og reproduktiv egnethet. En studie i Scientific Reports fant at symmetri var en signifikant positiv prediktor for oppfattet attraktivitet hos menn, ifølge artikkelen omtalt tidligere.

Den andre, kulturell relativisme, har blant annet røtter i postmoderne filosofi som Jean-François Lyotards oppgjør med universelle «storfortellinger». Denne retningen vektlegger i stedet at skjønnhetsstandarder er historisk og kulturelt betinget og ofte knyttet til makt og gruppeidentitet, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophys artikkel om skjønnhet og Store norske leksikons oppslag om Lyotard.

De to posisjonene utelukker ikke nødvendigvis hverandre. At enkelte preferanser, som for symmetri, later til å gå igjen på tvers av populasjoner, er forenlig med at andre sider ved skjønnhetsidealer – klesdrakt, kroppsidealer, kunststil – varierer sterkt mellom kulturer og historiske perioder. Hvor grensen mellom det biologisk betingede og det kulturelt formede går, er fortsatt et åpent spørsmål i estetikkfilosofien.

Platons idé om en absolutt skjønnhet og Kants krav om subjektiv allmennhet representerer et tredje, eldre svar på det samme spørsmålet: at skjønnhetsdommen, selv om den oppleves individuelt, gjør krav på gyldighet utover den enkelte – et krav som verken en rendyrket biologisk eller en rendyrket kulturrelativistisk forklaring fullt ut fanger opp.