Slik er det å leve med angst

Fra ubekymret til lammet

Det var en helt vanlig dag. Rø var på jobb, satt ved skrivebordet sitt, da det begynte. Et stikk i brystet, snøftende pust, og en følelse av at det hele var en dårlig drøm. Hun trodde hun skulle få et hjerteinfarkt. Ambulansen kom. Hjertene var helt normalt. Men angsteen kom til å bli hennes nye virkelighet. I dag, fire år senere, forteller Rø sin historie – om det å leve med angststyrelser, og det som endelig hjalp. Det er en historie om å finne håp når det virker mørkt, og å lære seg selv igjen.

Tall og trender

Angststyrelser er mer vanlig enn mange tror. Det rammer mennesker fra alle samfunnslag, og det er ikke noe skjammer å være redd eller bekymret. Når det derimot blir et mønster som påvirker dagliglivet, er det viktig å søke hjelp.

En verden som blir mindre

De første ukene var de verste. Rø beskriver det som å være fanget i en kropp som ikke lenger vil lystre henne. «Jeg var redd for å kjøre bil. Jeg var redd for å gå til supermarkedet. Jeg var til og med redd når jeg satt hjemme alene,» forteller hun. En dag ble angsten så kraftig at hun måtte ringe sin psykolog fra parkeringsplassen på jobben, klemt under rattet. «Jeg trodde jeg var helt gal,» sier hun og latter nervøst. «Jeg skjønte ikke at det jeg opplevde var angst – jeg trodde det var noe fysisk som var fryktelig galt med meg.» Dr. Martin Olsen, psykolog ved Oslo Angst- og Traumeklinikk, sier at dette er typisk: «Angst presenterer seg ofte som fysiske symptomer først. Mennesker tror de har hjertesykdom, lungesykdom eller noe lignende. Det tar gjerne tid før man skjønner at det er angsten som er roten.»

"Jeg trodde jeg var helt gal. Jeg skjønte ikke at det jeg opplevde var angst – jeg trodde det var noe fysisk som var fryktelig galt"

Veien mot bedring

Det som endelig hjalp Rø var en kombinasjon av terapi og medikamenter. Hun startet med kognitiv atferdsterapi (KAT), en behandlingsform som fokuserer på å endre tankemønstre og atferd. Samtidig fikk hun et antidepressivum som hjalp til med håndteringen av angsten. «Det tok time før jeg skjønte at angsten min var løgnaktig,» forklarer Rø. «Min hjerne fortalte meg at det var farlig å gå ut, men jeg måtte lære meg selv at det faktisk var trygt. Og jeg måtte eksponere meg for det jeg var redd for, sakte men sikkert.» Over måneder lærte hun seg selv igjen. Hun kjørte kortere og kortere ruter alene før hun våget seg på lengre turer. Hun gikk til butikken som normalt – noen ganger med panikk, men hun gikk.

Å leve med og ikke til tross for

I dag er Rø ikke «frisk» fra angsten – angsten kommer fortsatt, men hun har lært å håndtere den. «Det viktigste jeg har lært er at angst ikke er farlig. Den er ubehagelig, men den skader meg ikke,» sier hun. Hun tar fortsatt medisiner, og hun har årlige oppfølgingssamtaler med psykologen. Hun jobber fortsatt fulltid, og hun reiser nå uten å være lammet av frykt. «Noen dager er lettere enn andre. Jeg har fortsatt panikkanfall noen ganger, men de varer ikke lenger, og jeg vet nå hvordan jeg skal håndtere dem.» Hun beskriver det som å leve med angsten, ikke til tross for den – å akseptere at det er en del av hennes virkelighet, men at det ikke skal definere henne.

Et ord til andre som sliter

Rø avslutter med et budskap til andre som ligger der hvor hun var fire år siden, lammet av frykt og usikkerhet: «Søk hjelp. Der er ingen skam i det. Angst er sykdom som enhver annen, og det finnes behandling som fungerer. Det blir bedre – ikke perfekt, kanskje, men bedre. Og bedre er nok til å leve et liv som er verdt å leve.» For henne har det betydd at hun igjen kan nyte fine stunder med venner, at hun kan kjøre på lange spaserture uten å være dødselesig, og at hun kan sove om natta uten å våkne kl. 03 med panikk. Det er tilstrekkelig. Det er mer enn tilstrekkelig.