Slik er det å melke 60 kyr hver dag

Hvordan blir man melkebonde?

Eirik Johansen vokste opp på en gård i Hedmark. Faren hans hadde kyr, bestefaren hans hadde kyr, og bestfaren hans hadde kyr. For Eirik var det naturlig å fortsette. I dag, 19 år senere, driver han sin egen melkegård med 60 melkekyr, fire kalver og et par stykker beef-dyr.

Han skulle være arkitekt en gang. Det var planen. Men sommeren han var 20 år, tok han et par måneder på gården for å «tjene litt penger». Det ble sommeren etter, så vinteren, så året etter. En dag så Eirik at han ikke ville noe annet.

I dag smiler han når han forteller det. Han vet at det er ikke det glamorøse valget — mange barn av bønder drømmer om å flytte til byen. Men for Eirik er det det eneste valget som gir mening. «Her vet jeg at det jeg gjør, betyr noe. Jeg fôrer folk — på en måte.»

Klokken 5 — dagen begynner

Alarmen ringer klokken 4:45. Eirik står opp, bruker fem minutter på kaffe og brød, og er i fjøsen klokken 5:15. Det er mørkt, det er kaldt, og kyrne skrikker — de vet hva som kommer. Etter 19 år, vet Eirik nøyaktig hva hver ku trenger, bare ved å lytte til lydene de gir.

De første to timene er vasking av kyrne, sjekk av helse, og forberedelse til melking. Kyrne har lagret mjølk over natten, og de er klar for det. Han starter melkemaskinen ved 6:15. For 30 år siden gjorde man det for hånd eller med enklere maskiner. Nå er det automatisert — men det krever konstant oppvask, desinfisering og vedlikehold.

«Hvis maskinen fugler, tar hele dagen,» sier Eirik. «Så jeg bruker mye tid på å holde det rent og fungerende. Det er ikke romantisk, men det er nødvendig.» Melkingen tar omtrent en time. I løpet av den tiden møter han dyrene, sjekker deres ører, auger og beina. Noen kyrne har åndeproblemer, noen har inflamasjon — det må sjekkes daglig.

Resten av dagen — fôr, renhold, reparasjoner

Etter melking er det tid for fôr. Kyrne spiser både gras (sommers) og høy og korn (vinterstid). Eirik har 90 tonn høy på lager — nok til å fôre dyrestokken hele vinteren. Det har tatt ham hele sommeren å høste og lagre det. En dårlig sommer med lite tørke betyr mindre høy, som betyr handlinger av fôr fra andre, som betyr mindre profitt.

Han bruker resten av formiddagen på vedlikehold. Gjerder må repareres, maskiner må sjekkes, og det er alltid noe som er brutt. En dag denne uken gikk vannpumpen i stykker. Det kostet 8 000 kroner og en hel dag av arbeid.

Ettermiddagen er handel, økonomibokføring, og møter med veterinær. Eirik samarbeider med 12 andre gårder om melking. De deler dyrlege, de deler utstyr, de lager kjempe-eksperter. Men det betyr også møter og avtaler. Han er både bonde og administrator.

Tall og trender

Melkeproduksjonen i Norge er fundamentalt for matforsyningen vår. Tusenvis av familier er avhengig av gårder som Eiriks. Statistikken viser imidlertid et lite antall bønder som produserer stadig mer — en trend som ikke alle ser som positiv.

Hva drømmer Eirik om?

Vi spør Eirik hva som ville gjort jobben hans enklere. Han humrer, og svarer at melkebonden må være idiot for å tenke at det er enkelt. Men hvis han kunne velge én ting, ville det vært forutsigbar pris på melka.

"Jeg vet ikke hva jeg tjener før året er over. Melkeprisen svinger, fôrkostnaden svinger, dyrelegepriser svinger. Jeg må spare fordi jeg aldri vet når neste krisis kommer. Hvis myndighetene garanterte en stabil minimumspris, kunne jeg planlegge for framtida og investere i gården."

Klokken 16 — og det starter igjen

Klokken 16 skal melkingen skje igjen. Kyrne produserer mjølk kontinuerlig, og de må melkes to ganger daglig, på samme tid hver dag. Eirik har ikke vært bort i helgen på 19 år — det finnes ingen «fridag» i melkeproduksjon.

Han har ansatt en ung mann som hjelper ham fire dager i uken. Det gjør det mulig å dra til byen en eller to ganger i måneden. Men han kan aldri være borte over natten. Kyrne trenger ham.

Eirik er ikke bitter om det. Han vet hva han gikk inn i. Og når han ser melken hans bli til ost, yoghurt og melk på butikkhyllene, vet han at det betyr noe. «Det finnes kanskje bedre lønnede jobber,» sier han. «Men det finnes ikke mange som vet at det de gjør, blir spist av hundretusener mennesker hver dag. Det er en form for prestisje jeg kan leve med.»