Slik er det å kjøre en vintage sporvogn

En billett til det forrige århundret

Det finnes noe om vintage sporvogner — trikker fra 1920-1950-tallet — som berører noe nostalgisk i oss. Kanskje det er lyder av trinn på metall, kanskje det er kunsten på interiøret, eller kanskje det er tanken på at hele mennesker en gang reiste på denne måten.

I Lissabon, Portugal, kan du fremdeles ta en vintage sporvogn gjennom de gamle delene av byen. Vi bestemte oss for å gjøre det, og det var en av de beste påtakelsene vi har gjort. Det ga oss ny forståelse for hvordan mennesker forholdt seg til transport, og til deres by.

Dette er historien om hva det er som gjør disse gamle maskinene så spesielle.

Tall og trender

Sporvogn-trafikken i Europa har eksistert siden 1880-tallet. På sitt høydepunkt rundt 1920, var det omkring 15 000 trikk-linjer i hele Europa. I dag finnes det omkring 360 linjer igjen. Men i steder som Lissabon, Prag, Milano, og Zürich, er vintage-trikker fremdeles helt integrert i byenes transport-system.

Billetten — og den første luten

Vi kjøpte billetter fra en dameekspedient som hadde sittet i den samme boden i 30 år. Hun snakket med oss om de gamle dagene, og hvordan disse trikerne aldri ville bli fjernet fra Lissabon. For habitantes var det ikke bare transport — det var en del av identiteten.

"De disse trikker vil aldri bli historie — de er en del av hvem vi er som by."

Å gå om bord — hvor tid stopper opp

Da vi gikk om bord på trikken, var det som å tre inn i et museum som beveger seg. Interiøret var beige og brunt, med trebenker som hadde vært på samme plass siden 1920-tallet. Elektriske lamper som ligner på gamle lyspærer hengte fra taket. Alt var ren og godt vedlikeholdt, men ingenting var forsøkt å se moderne ut.

Trikken luktet av voks, røyk (fra før røykforbudet), og noe helt uklart som kanskje var leiarens fett. Det var en lukt som fortalte at trikken hadde gjort tusen turer før denne.

Kjøringen — skrikene fra metall på metall

Når trikken startet, var det ikke noe stille duren fra en moderne motor. Det var en serie av metalliske skrikende lyder, klikk, og svisj-lyder. Hjulene på skinnene gjorde en karakteristisk ring-ring som kanskje ikke har endret seg på 100 år. Når vi kjørte over hodeskinne, deilet hele trikken ryste.

Jeg ble sittende og lure på hvor mange mennesker hadde gjort denne samme turen før meg. Skolebarn som måtte til skolen. Arbeider på vei til fabrikken. Elskende par på sitt første stevnemøte. Alle hadde brukt denne samme trikken, sittet på disse samme setene, og følt denne samme rystingen.

Farten var omkring 20-35 km/t — betydelig langsommere enn moderne transport. Men det ga oss tid til å se detaljer i bybildet som du aldri vil se fra et moderne buss-vindu.

En helt annen måte å kjenne byen på

Det som overrasket meg mest var at trikken gjorde Lissabon til en helt annen by. Moderne transport fokuserer på å komme seg fra punkt A til punkt B raskt som mulig. Men med trikken, var reisen selv formålet. Du hadde tid til å snakke med medpassasjerene, se utsikten, og virkelig kjenne at du reiste.

Det var også en opplevelse av felleskap. Alle som satt på denne trikken var på samme båt — bokstavelig talt. Det var ingen reklame, ingen skjermer, ingen støy fra elektronikk. Bare mennesker, og en maskin som pliktig gjorde sin jobb som den hadde gjort i over hundre år.